Helt riktig og deilig frekt på Happy Ending

Det føles som flere steder visker ut skillet mellom restaurant og bar. Fra pulver og pinsett til pølse og potetstappe. Mange vil ikke lenger drive med klamt jåleri i stille omgivelser. Folk går på bar, spiser godt og blir der.

Happy Ending føles både helt riktig og deilig frekt. Hele lokalet er frekt. Fliser er klistret opp fra gulv til tak, finérplater er stablet opp som karmer og sittebenker. Ikke det mest sjarmerende, men heller ikke pretensiøst.

Vi deiser innom ved åpningstid. Her er volumet allerede på maks og noe rockete greier treffer meg rett i fleisen. OK, ikke et sted for bestefar. Like greit, vi trenger flere steder som føles ut som et bra vors.

Etter et blikk over den stramme menyen med småretter og noen større, tar vi sats og starter med kyllingleverparfait og vannbakkels.

– Oi, denne var nydelig! Og hva er denne sausen? Sjokolade?

Det skal vise seg å være daddelsirup. For en deilig start. Denne minner om en nedstrippet versjon av Kontrasts andelever-brûlée.

Happy Ending er et barn av storfavoritten Nektar, vinbaren som ligger litt lenger oppi høgget på Fredensborg. Her er det dobbel betydning, for baren i det gamle massasjestudioet hvor vi sitter og nyter perfekte bobler (Robinot Fêtembulles) drives av sønnen til Nektar-grunnlegger Veslemøy Hvidsten.

Mye er annerledes på Happy Ending. Det er absolutt mer nedpå, som de selv lovet før åpning. Intimiteten som vi liker så godt med Nektar, er den samme her. Folk står som sild i tønne, men er smørblide.

Vi får servert hvitløksbrød. Her glinser det i smør og salt på toppen av brødet, det er luftig og digg. Men vi savner litt mer hvitløkssmak.

Brasiliansk ostebrød med grønn saus går også ned på høykant. Det smeller godt i kjeften. Den bakte ostesmaken balanseres fint av en urtesaus med et hint av noe spicy.

Så kommer fiskepinnene! Jeg er svak for å sette nostalgiske saker på menyen. Denne gangen blir det litt bom. De friterte fiskestykkene er et lite hakk overbehandlet, og jeg skulle gjerne hatt mer sitronmajones til.

Så går hele kvelden opp i en høyere enhet. Vi har endelig kommet oss på nivå med den høye musikken og har bedt om den mest mineralske hvitvinen de har. Det blir en flaske txakolina, en baskisk hvitvin som er lett perlende. Friskt som fy!

Den går perfekt til husets utrolig smakfulle, balanserte og superdigge kylling shawarma.

Luksuriøs nattmat er blitt et smalt, men voksende tilbud i Oslo. Det samme gjelder den fancy kebaben. Holzweiler Platz har lenge rulet med sin kebab-ish. Happy endings versjon er en ny, soleklar vinner i denne kategorien.

Her er det mye god syre til det møre kjøttet. Mynte bidrar med friskhet. Lefsen – den må være hjemmelaget – er supermyk og god. Denne retten kan nesten ikke beskrives, den må oppleves.

Den vegetariske versjonen med halloumi er også en innertier. Umamirik og saftig, dette er perfekt både til middag og nattmat.

Vi er stappmette. Om vi skulle gått dit igjen, ville vi gjerne ha fått anbefalt noe mer friskt blant alt det friterte og tunge. Her er det lov å geleide gjestene litt tydeligere.

Det er også noe som ikke sitter helt med servicen. I det ene øyeblikket får vi servering ved bordet, i det neste ved baren. Til tross for den lett kaotiske stemningen, holder personalet seg rolig og vennlige. Det gjør at man selv slapper av.

Toppen av kransekaken er stedets eneste dessert. Éclair med pisket krem og pistasj. Det er gøy med noe såpass gammelmodig og konditori-aktig på et sted som dette. Pistasj er omtrent aldri feil, så denne går rett hjem. Det er deilig at bakverket ikke er for søtt.

Rundt oss er festen i full gang. Stedet er allerede blitt en stor hit blant Oslos utelivstravere. Den frekke lillebroren til Nektar evner å fange samtidens ønske om noe ukomplisert og upretensiøst. Det er derimot ikke nok med god drikke og god mat, det må skapes god stemning. Happy Ending har nailet dette og blitt et intimt krypinn med høy partyfaktor.