Bedring i bingen

– Jeg er fortsatt dypt imponert! Spisefølget ser seg rundt i lokalet, som er pyntet med bilder av ulike griser, grisefigurer og servitører med grisetryner på T-skjortene.

Utenfor er det koselige småbord med rutete duker og levende lys. Den Glade Gris er virkelig et sted du får lyst til å besøke.

Den Glade Gris ligger i underetasjen til Radisson Blue hotellet i St. Olavs gate, og rundt restaurantbordene finner vi både hotellgjester og stamgjester. Menyen er tilpasset begge grupper. Svineknoke fra grisens lår er spisestedets spesialitet. I tillegg er det norske spesialiteter som røkt hval og einerrøkt laks. En snodig kombinasjon, men så lenge ting smaker godt, er vi fornøyde. Vi starter med «A Taste of Norway» – en forrett som skal deles på to.

Servitørene gjør en god jobb denne kvelden. Det går kjapt å få bord, menyer og bestilt drikke, og vannflaske og glass står på bordet. Vi har mange ulike servitører innom, men det virker som om de har god kontroll over hvem som har hvilke gjester.

Det er også en sann fryd å lese gjennom den morsomme menyen, blant annet med trynekart over hvor de ulike ølsortene kommer fra. Den Glade Gris har både vin-, øl- og alkoholfritt forslag til de ulike rettene. Det siste har få andre restauranter i Oslo.

Forretten er dyr og middelmådig. Det er sikkert artig for turistene å spise hval og reinsdyrhjerte, men kvaliteten er ikke på topp. Hval er godt, men har en veldig dominerende røksmak. Det er litt overraskende siden det står lettrøkt i menyen.

Røkelaksen og rekene er greie og et kjedelig valg, baconsvoren er litt seig, og det går ikke an å ha bare én bit reinsdyrhjerte på en deletallerken. Salamien kunne med fordel vært byttet ut med en som smaker noe. «A taste of Norway» er en god idé, men dårlig gjennomført i praksis. Det kunne vært enda mer typisk norsk og veldig mye bedre.

– Artig med den kreative menyen, men de burde ha skrevet noe om grisene de bruker! Det gjør jo flere andre spisesteder. Etter NRKs Brennpunkt-dokumentar om dårlig grisehold, burde man ha sagt eller skrevet noe om at man kun bruker griser fra gårder der man vet at grisene har det godt, sier spisefølget.

En treretters meny er såpass rimelig her, 435 kroner, og folk hadde gladelig brukt noen kroner ekstra på skikkelig glade griser.

Forrige gang vi besøkte Den Glade Gris var griseknoken en skikkelig nedtur, tørr og brent. Denne gangen er det bedre, men fortsatt ikke like godt som de fleste schweinehaxer vi har spist i Tyskland. Etter lang varmebehandling blir den som regel både mør og saftig, før den til slutt blir sprøstekt.

Denne gangen er den ikke like steinhard og svidd, men god og sprø på utsiden. Men den mangler fortsatt noe på saftigheten, selv helt innerst ved benet. Den er mør og god på smak, og tilbehøret er også brukbart. En sennepssaus passer godt til kjøttet, og gulrøttene i ulike farger er passe harde og meget smakfulle. Potetstappen smaker lite og er bare vomfyll.

Ølvalgene til hovedrettene er gode, spesielt Grisens Bayer fra Arendals bryggeri til svinenakken. Den andre hovedretten byr på de samme gode gulrøttene som knoken, og her er også sprø sukkererter og en mild og god rødvinssaus som komplementerer svinenakken, bra. Kjøttet kunne vært mer krydret og hakket saftigere, men den er god på smak og passe mør.

Vi orker ikke tanken på dessert etter de store porsjonene. Du får mye mat for pengene hos spisestedet.

– God stemning, uformelt og hyggelig lokale og bra service. Det er det jeg husker best fra Den Glade Gris, men maten er heldigvis bedre enn sist. Et ypperlig sted å ha med vennegjengen etter jobb, avslutter spisefølget.