Mamma mia, for en pizza

Paret bak oss har tydeligvis delte meninger om hvordan man spiser pizza: Den ene skyver sammen all toppingen og spiser den før hun tilbyr resten, det vil si bunnen, til den andre, som tar imot med glede.

Selv sitter vi med våre forretter, som kommer i så store porsjoner at Bordvenninnen mener hun kommer til å bli mett bare av den.

Mamma pizza drives av to brødre fra Bologna, Luca og broren Davide Zannini. Ved siden av sitt Osteria, som kan oversettes til kro, i Dronningens gate, har de også en avdeling i kjelleren til varehuset Steen & Strøm et par kvartaler unna.

Ifølge menyen går det mest i pizza og pasta, men de har også tre forretter, fire typer salater og fem desserter. Er man flere kan man bestille en halvmeters pizza med seks stykker og to ulike toppinger til kr 369.

Så vidt vi kan se er pizzaspiserne i flertall denne kvelden, men det serveres også noen pastaretter til dem som sitter på bordene rundt oss.

Det er ganske tett mellom bordene i det smale, lille, men også hyggelige lokalet der bordene er dekket av sjarmerende, rutete duker. I det ene hjørnet bak disken, der man betaler etter endt måltid, står rad på rad med vin i hyllene, og i vinduet henger trinne og fristende skinker.

Det eneste som ikke går helt på skinner denne kvelden, er servicen, der stressede servitører iler mellom bordene slik at det kan ta tid før man får bestilt. Men når vi først har fått oppmerksomheten deres, skjer ting raskt.

Vi har bestilt forretter, og har som tidligere nevnt fått rikelig med mat på de rustikke, fargerike fatene. Arancine siciliane består av fire friterte risboller. Under den sprø overflaten åpenbarer seg myk ris og henholdsvis kjøttsaus og en blanding av spinat, mozzarella og lagret parmesan.

Både Bordvenninnen og Spisevennen får smake, og liker det de smaker.

– Nå gleder jeg meg til tagliatellen med kjøttsaus, sier Spisevennen, som har bestilt burrata. Den består av to store klatter mozzarella-lignende ost av typen burrata antica fattoria, omgitt av en raus porsjon parmaskinke som skal ha vært lagret i to år. Halve cherrytomater, masse finkvernet parmesan og to store, grillede stykker crescentina (pizzabrød) avrunder retten.

– Jeg har lenge foretrukket spansk spekeskinke, men merker at jeg kanskje bør revurdere, sier Spisevennen.

Til sist har Bordvenninnen fått en fjøl med to bruschetta toppet med cherrytomater, hvitløk og basilikum. Tomatene er rike på smak og så langt fra de tamme, dvaske norske du kan komme.

– Nå spørs det om jeg orker en hel hovedrett, sier Bordvenninnen.

Tomatene gjør seg også gjeldende i hennes hovedrett, som er gnocchi alla Sorrentina, servert i en glohet leirskål. Gnocchiene flyter i en tung, rød saus som også inneholder rikelige mengder ost – det vil si mozzarella og pecorino. De små gnocchi-kulene har et fint bitt, men det er sausen som gjør susen.

– Det står at disse plommetomatene er fra San Marzano, noe som forklarer den deilige sødmen, sier hun.

Spisevennens rykende varme tagliatelle al ragu er også en skikkelig porsjon, og forsvinner i lynfart. Jeg rekker å forsyne meg av retten bare to ganger før alt er oppspist. Tagliatellen er perfekt al dente, og sausen, som det ved første øyekast så ut til å være ganske lite av, er passe porsjonert til pastaen.

– Blant de bedre jeg har smakt, mener Spisevennen.

Jeg er den eneste som har bestilt pizza, og har bedt om n’duja, det vil si med to typer pølse, n’duja calabra og salsiccia, tynne skiver rødløk, den samme søte tomatsausen som gnocchien, mozzarella og parmesan. Pizzadeig består av fire forskjellige meltyper og heves i 36 timer. Dermed blir deigen lettere.

– Jeg spiste pizzaen på Tranen her forleden, men denne synes jeg er betydelig bedre, sier Bordvenninnen etter å ha smakt en bit. Spisevennen er også imponert, selv om han heller på ekstra av den hjemmelagede chilioljen fra flasken som er satt på bordet. Denne pizzaen kan man gjerne komme tilbake til.

– Det samme gjelder gnocchien, sier Bordvenninnen, og jeg er enig.

Heller ikke dessertene er for den småspiste: Særlig ikke min store firkant med en overraskende luftig tiramisu får skjeene til de andre til å foreta stadige innhugg.

Bordvenninnens tortino al ciccolato er litt mindre, men ikke mindre mettende.

– Eller sjokoladefondant som det heter på de fleste andre menyer i Oslo, sier Spisevennen og forsyner seg av kremtoppen som ligger mellom iskulen og den lune sjokoladekaken på steinplaten.

Vi har både spist og drukket godt. Til hovedrettene har vi delt en mugge med en halv liter Nero di Troia fra Puglia, men regningen, som betales i kassen ved døren, er likevel ikke av de største.

– Drøyt 2000 kroner for tre store retter til tre personer inkludert vin og en øl må regnes som bra slik prisnivået er i Oslo, mener Bordvenninnen.

Vi er også enige om at vi har fått en ny italiensk favoritt.

– Men det lønner seg nok å bestille bord – dette er et populært sted bare et steinkast fra Karl Johan.