Bak fasaden av morslykken

De er overalt på sosiale medier. Velkledde, opplagte og perfekte mødre med like perfekte babyer og et superryddig hjem. Hjemme sitter du utslitt med en baby som aldri slutter å skrike.

«Av og til vil jeg bare slenge ungen i veggen», sier en mor i en scene i denne serien. Så ikler hun seg nok en gang den perfekte mamma-fasaden. «The Baby» tar for seg morsrollen uten berøringsangst.

«The Baby» har kvinner både foran og bak kamera. Den er et godt eksempel på en type kvinnehistorie som nå trenger seg frem. Serieskaperne Lucy Gaymer og Sian Robins-Grace går inn i tematikken ved å bruke elementer fra skrekksjangeren og svart humor.

Men serien blir beksvart veldig raskt.

Det hele starter med Natasha, spilt av en strålende Michelle de Swarte. Hun er 38 år, har en god karriere og liker å feste. Problemet er at venninnene enten har småbarn eller er gravide. Dette irriterer Natasha noe helt grassat. Det topper seg en kveld, og hun drar til en liten hytte ved havet for å avreagere.

Det er her det virkelig går galt. Jeg skal ikke avsløre for mye, men en ung kvinne kaster seg utfor klippene. Rett etterpå havner en sprell levende baby i armene til Natasha. Hun prøver desperat å bli kvitt barnet, men det er lettere sagt enn gjort.

I de tre første episodene ser vi Natasha prøve å finne ut av livet med en baby. Humoren er mørk med elementer av slapstick. Vi blir lullet inn i en historie vi tror skal handle om at Natasha innser at hun innerst inne likevel ønsker seg barn. Det er jo helt naturlig for en kvinne, ikke sant?

Så blir det mørkt. Veldig mørkt.

«Har barnet fylt hulrommet i sjelen din», spør moren (Sinéad Cusack). En mor som selv forlot to døtre da hun ikke orket mer. Natashas yngre søster Bobbie (Amber Grappy) er lesbisk og desperat etter et barn.

«The Baby» er alt annet enn enkel. Gaymer og Robins-Grace graver i en materie få snakker om: det uønskede barnet og følelsen av å være en dårlig mor som aldri strekker til. Er alle kvinner naturlige mødre?

Det er ikke et enkelt spørsmål, og serien gir heller ikke opplagte svar. Det er fortsatt tabubelagt for en kvinne å ikke ønske seg barn. Midtveis tar serien en ny vending. Den tar deg med tilbake i tid og til historien om babyens opprinnelige mor. Det er hjerteskjærende. Episoden bryter brutalt med tonen i de første episodene.

Her ligger også seriens problem. Fra starten som mørk komedie med overnaturlige toner, beveger den seg over i det eksperimentelle. Det i seg selv er ikke negativt, men det er ikke alle toneskiftene som klinger like bra.

Den bisarre seansen fra morens sektlignende bondegård er så merkverdig at jeg ble helt satt ut. Jeg utelukker ikke at det er meningen. Det er to episoder igjen av serien, men etter episode seks har jeg problemer med å se veien videre. En ting er sikkert, «The Baby» krever et åpent sinn. I det øyeblikket serien virkelig tar av, fikk den meg til å tenke på «The third day», en annen britisk serie som leker seg i det eksperimentelle landskapet. Det er kanskje ikke meningen at vi skal forstå alt sammen.

Likevel er «The Baby» interessant der den går rett inn i alle de vanskelige følelsene rundt morsrollen – enten man vil ha barn eller ikke. Den går inn i alt det kaotiske, det ville og voldsomme og hvordan et barn snur livet på hodet. Men jeg vil ikke anbefale serien for alle. Spesielt ikke for sarte sjeler.

Selv om de er pakket inn i grøssende humor, er mange av sekvensene skremmende, ubehagelige, vonde og voldelige.