Det er altså den tiden av året igjen, da en haug større og mindre kjendiser samles for å løse julerelaterte oppgaver. De sendes hjem én etter én til det bare er én ultrarealitydeltaker igjen.
Juletemaet er egentlig det eneste som skiller «Rampenissen» marginalt fra resten av norsk reality – bortsett fra andre juleprogrammer, selvsagt. Det gjelder både «ekte» reality og parodier som «Nissene på låven» eller årets NRK-satsing «Nissene i skjul».
Slik ser jeg for meg at prosessen bak programmet forløp seg:
Skriv ned samtlige mennesker som har vært på TV de siste ti årene på hver sin lapp. Gjør det samme med programmer, konkurranser og tvister. Sleng det opp i tombolatrommelen og la det stå til.
Resultatet er et slags Frankensteins monster. Bestanddelene er åpenbart hentet fra blant annet «24 stjerners julekalender», «Spillet», «Forræder» og «Kongen Befaler».
Trigger belønningssenteret
Det største faretegnet for min egen psykiske helse og TV-underholdningens fremtid er at det er ganske gøy. Det er i hvert fall det hjernen min er blitt trent opp til å tro.
Rampenisse eller snill nisse? Foto: Dovydas Miliauskas / TV 2
Når du samler 25 kjendiser av varierende ABC-graderinger i ett rom og finner på masse sprell til dem, oppstår situasjoner som unektelig påvirker både mitt personlige engasjement og belønningssenteret i hjernen.
De fleste deltagerne er så topptrente i «alene på bakrommet»-intervjuer at det må være en fryd å lage denne typen underholdning.
Om det er gamle travere som programleder Anne Rimmen og komiker Hans Morten Hansen, eller nyere tilskudd til realitystammen som bonde Ole Baldishol («Kompani Lauritzen: Tropp 3»), spiller ingen rolle. Også «Love Island»-vinner 2025, som tydeligvis er blitt en tittel, Camilla Ellinor De Souza Devik, er med i gjengen.
Hjelp, det er jul!
Opp til flere ganger tar jeg meg selv i å rope til skjermen i skrekkblandet fryd av engasjement og håpløshet. Hvordan kan Kadafi Zaman tro at det er en ulv som er kjent for å være rød på nesen i et julequiz-segment? Og Didrik Solli-Tangen tror at adventsfargen er rød?
Stopp julesleden, jeg vil av!
Tror Kadafi Zaman at det ulven som har rød nese? Foto: Dovydas Miliauskas / TV 2
Mine egne notater i løpet av de åtte første episodene tegner et dystert bilde. I de første episodene tar jeg sirlige notater. Jeg tar innover meg det som utspiller seg i Gjestestuene på Norsk Folkemuseum. Det himles med øyne, og gjensynsgleden med diverse realitydeltagere er tidvis ektefølt.
Personlige favoritter inkluderer Amir Asgharnejad (en nasjonalskatt), Iben Akerlie og OnklP. Så går det – jeg har lyst til å si «sakte, men sikkert», men det ville vært en overdrivelse – ganske umiddelbart nedover.
Plutselig har jeg sett en hel episode uten et eneste notat. I stedet må jeg blunke raskt flere ganger for å rive meg ut av TV-komaen «Rampenissene» har bysset meg inn i.
Sunnere enn å «doom-skrolle»?
Bak spakene på «Rampenissen» sitter Harald Eia, Oscar Westerlin og Else Kåss Furuseth. Til å begynne med er de like engasjerte og klare for et nytt realitykonsept som jeg er, men deretter glemmer jeg nesten at de er med.
Harald Eia, Else Kåss Furuseth, Oscar Westerlin og Rampenissen. Foto: Dovydas Miliauskas / TV 2
Flere ganger tar jeg meg selv i å si «å ja, du er jo fremdeles med». Det skjer for eksempel når Lene Alexandra dukker opp på skjermen etter et par episoder hvor hun har vært bortimot usynlig.
«Rampenissen» er grei og gøy underholdning, men til hvilken pris? Det er riktignok hakket sunnere enn å «doom-skrolle». Hvis det skal være grunnlinjen for hva vi godtar som underholdning, er jeg dypt bekymret for fremtiden.
Aftenpostens Asbjørn Slettemark deltar som dommer i noen av konkurransene. Anmeldelsen er derfor skrevet av en ekstern anmelder.
