Lun, hjemmekoselig italiener i nabolaget

– Kan det være fordi Italia nettopp har vunnet EM? Spisevennen er nesten satt ut av den sprudlende, avslappede og allestedsnærværende servitøren som slentrer ut og inn av det lille lokalet på Fredensborg.

Vi smaker på hvitvinen som vi er blitt anbefalt til forrettene: Grillo fra Sicilia er frisk og fruktig, og viser seg å passe utmerket til maten. Selv om vi bare er tre personer, satser vi på to forretter som hver i utgangspunktet er ment til å deles på to personer.

– Jeg er skrubbsulten, bedyrer Spisevennen, og klarer så å si på egen hånd å tømme toscano-fatet som er fylt med diverse speke-, pølsemat og oster samt kjeks, fikenmarmelade og et deilig, lunt «pizzabrød» med biter av cherrytomat.

Bordvenninnen og jeg deler på et fat med seks bruschetta, to med myksalt parmaskinke, to med en distinkt soppkrem og to med mild artisjokkrem. En fin miks av smaker. Og når man supplerer med en liten flik ost og skinke fra toscano-fatet sammen med et godt glass vin, er man like salig som en italiensk fotballfan etter seieren mot England i EM-finalen.

– Samtlige forretter er beregnet på to personer, men hva hvis man er alene på denne restauranten? undrer Bordvenninnen.

Hovedrettene er derimot tiltenkt én person, men det er mye godt å velge mellom, så vi har vanskelig for å bestemme oss. Bordvenninnen og jeg lander på pasta, henholdsvis linguine alla scoglio og kastanjeravioli, mens Spisevennen er kjøttsulten og tar grillet entrecôte. Det er ennå hvitvin igjen på flasken, så Bordvenninnen og jeg er fornøyde, mens Spisevennen ber om et glass rødvin: Barbera d’Alba.

Linguinien er perfekt kokt og kommer toppet med sjøkreps, blåskjell og vongole.

– Her får man smaken av sjø, sier hun fornøyd og renser skjell etter skjell.

Jeg lar gaffelen vandre over bordet og snurrer litt trinn pasta på den. Havsmaken er til stede i rik monn, og et kort sekund lurer jeg på om jeg har valgt feil hovedrett. Men en pastapute laget på kastanjemel fylt med ricotta og spinat får meg snart på andre tanker. Likevel deler jeg raviolien med spisefølget, som smatter og nikker anerkjennende.

Spisevennen tilbyr raust et par stykker av sin grillede entrecôte, som er mørkerød inni.

– Denne har bare fått ett minutt på grillen, sier han fornøyd. Oppå kjøttet ligger masse stekt sopp, mens rucolablader underst gir retten farge.

– Vinen er også veldig god, skyter han inn mellom munnfullene.

– Orker dere virkelig dessert? Spisevennen har visst omsider blitt mett. Men nei da, han vil bare gjøre klart at han gjerne kan hjelpe oss med ... for eksempel tiramisu? Bordvenninnen husker torta fra et tidligere besøk og vil heller ha det. Tiramisuen er kremet og lekker, mens tortaen overrasker svært positivt. Den ser tung og mektig ut når den kommer, men viser seg å være en luftig lekkerbisken.

Fredensborg er blitt et gourmet-pustehull for dem som vil ha godt mat og drikke i en ujålete atmosfære: Rett bort i gaten for Arno ligger vinbaren Nektar og franske Chez Colin og frister. På tross av at de er omgitt av høyklasse-spisesteder med lave skuldre, befester Arno vårt inntrykk av en solid nabolagsrestaurant i et spennende nærområde.