Peppes Pizza er best som et barndomsminne

Inn i en skog og opp en bakke. Så var det bare å trille ned. Slik var den mye brukte sykkelveien til Peppes Pizza der jeg vokste opp. Vi var der flere ganger i året. Først med familien og i barnebursdager. Så kom gullalderen der man syklet ned med venner og fersk ukelønn.

Spørsmålet er om magien består.

15 år senere møter jeg de samme tre bestekompisene på Peppes med fersk månedslønn. Vi velger den mest kjente filialen i Stortingsgata, for stam-Peppesen i det gamle nabolaget er nedlagt (for en skam!). Men nostalgien er vekket allerede før ankomst.

– Jeg har fastet i hele dag, jeg, sier en av kompisene.

I løpet av noen minutter har tre unge og blide servitører vært innom. Én viser oss bordet, én kommer med menyer, og én tar drikkebestilling. Cola uten sukker, selvsagt. Vinkartet er på lengde med et halvt sugerør. Flere flasker/glass er uten annen beskrivelse enn for eksempel «rødvin», mens de navngitte er svært mediokre viner.

Vi starter med nachochips. De er lunkne og lite salte. En søt og syrlig salsa er god. Peppes rømmedressing er ålreit, men litt kunstig i konsistensen. Guacamolen er helt krise: en grønn suppe som minner mer om barnemat enn avokado.

Cola uten sukker er godt, da.

Vi sitter i en av disse båsene der en interiørdesigner har prøvd å skape «sjel» og «hygge», men det føles litt tilgjort. Samtidig er det ganske hyggelig her. Det synes åpenbart også de syv–åtte mennene som sitter hver for seg ved små bord bortover. Dette er visstnok et vanlig syn på denne filialen. Et populært sted å spise alene.

Vi får kyllingvinger og hvitløksbrød deluxe til forrett, men ingen servietter. Kyllingvingene er vendt i en søt-sterk saus og er relativt saftige.

Hvitløksbrød «deluxe» er noe av det mest latterlige jeg har fått på restaurant. En slags pariserloff som er deigete inni. Med hvitløkssmør uten kick, smakløse tomater og en intetsigende ost på toppen. Hvilket barn er det som har funnet på dette?

Hvitløksbrød uten «deluxe» er enda dummere:

Vi bestiller en stor Amerikansk pizza delt i to. Den er i samme stil som Peppes introduserte i Norge i 1970.

Bunnen er luftig, godt stekt og myk inni. Den er god fersk ut av ovnen, men har også en litt rar seighet og unaturlig glans når den kjølner. Jeg kjenner ikke oppskriften, men tipper billig industrimel og ekstra gluten er blant ingrediensene.

En rik og søt tomatsaus, oregano og godt med ost preger hele pizzaen. Den feite og syrlige rømmedressingen pakker det hele inn.

På den ene siden har vi klassikeren Heavy Heaven med mye kjøtt. Både pepperonien, kjøttbollene og biffkjøttet står til forventningen, men er på ingen måte av toppkvalitet. Det samme gjelder fyllet på den andre siden, der vi har skinke og sjampinjong.

Uansett tilfredsstiller pizzaen grunnleggende behov. Helheten er feit, salt og mettende. Det smaker godt, og det er hyggelig å dele en stor pizza.

Vi prøver også to italienske pizzaer, som Peppes har drevet med i mange år nå. En variant med nduja (sterk, fermentert pølse) overrasker positivt, fordi pølsen er av god kvalitet. Bunnen er ikke så luftig i kantene som den bør, men er sprø og holder seg fint innover. Med et par ringer løk og noen halvbrune basilikumer er likevel ikke helheten mer enn en sterk treer.

Hvit Diavola-pizza er et par hakk dårligere. Den er helt fuktig i midten. Toppingen er tilsynelatende kastet på. Men salamien, litt purre, tomat og basilikum er friske innslag i et ellers tungt måltid.

Etter dette er vi sveisemette, men må nesten prøve de populære dessertene. Et godt stykke Oreo-kake med is er seig og søt, men har ingen krunsj fra kjeksen. Den kunne like gjerne kommet fra kjøledisken i butikken.

Eplekaken er en del bedre. Den er varmet opp og smaker godt av eple og karamell. Jordbærsausen som ligger rundt, smaker kunstig.

Servicen virker litt vilkårlig, for de ellers så tilstedeværende servitørene er plutselig borte. Vi venter 20 minutter på å få betalt.

Nesten to timer etter vi kom, betaler vi 500 kroner pr. person – slett ikke verst – og ruller ut derfra. Hva mer forventer du av Peppes, spør han som hadde «fastet». Jeg synes man kan forvente litt mer.