Lasagnen ser ut som et slakt på Enoteca vinbar

Langs gaten i Bygdøy allé ligger et lite lokale der det alltid sitter folk. «Enoteca vinbar» står det over to store vinduer, og på hver side av dem sitter trofaste gjester. Single som tar en pasta og et glass. To kompiser i blå skjorter. Små venninnegjenger med høy latter og et ungt par med en veldig liten hund.

Etter et besøk er det ikke lett å forstå hvorfor de strømmer til. For dette er ingen god vinbar. Heller ikke et godt kjøkken. Jeg tror nøkkelen må være at restauranten dekker noen grunnleggende Frogner-behov (se parenteser).

Inne er det umoderne møbler i duse farger og små bord av linoleum som skal etterligne treverk. Tøystolene er som tatt ut av et pent hjem på tidlig 2000-tall. Jeg kjenner igjen telysholderne fra diverse kantiner og veikroer.

Men atmosfæren er hyggelig. Personalet er i godt humør, lokalet nesten fullt og folk hygger seg.

Vi starter med et glass musserende fra produsenten Ferrari (ikke bilmerket), som smaker friskt av epler. Det eneste andre valget, er en overpriset prosecco.

Også i vinkartet er utvalget lite, oppdager vi. Og alt er italiensk, med noen unntak som er til å humre av: Vi finner seks franske champagner der. Blant disse er to gode årganger av Dom Perignon, såkalt «Dompa». De er faktisk er uvanlig godt priset, selv om de koster 3800 og 9000 kroner. Førstnevnte kostet i sin tid 2400 på Polet, men er forlengst ute av hyllene.

Først litt oliven. De er store og kjøttfulle, men smaker faktisk ikke godt. De har noe metallisk over seg og mangler fruktighet.

Så en bruschetta som ser ut som noe man kan få på en flyplass. Ristet landbrød med oppkuttede bifftomater (med frø) og litt olje. En svært enkel salat, som ser billig ut med kremet balsamico sprutet over.

Vi sitter tett og hører nabobordet si noe om at de alltid velger pasta her. Så da bestiller vi to klassikere: carbonara og lasagne.

Så forsøker vi å spille ball med servitøren om vin til disse to veldig ulike rettene. Han blir usikker og anbefaler bare husets barbera fra eierens vingård. – Veldig god, sier han.

«Helt OK» er det jeg smaker. Den har bærpreget som er typisk for barbera, men fruktsmaken sitter kort i munnen.

Vi bestiller også et glass pinot noir fra helt nord i Italia, som er et uvanlig sted for denne druen. Den viser seg å være en langt bedre vin enn sjefens barbera, men servitøren vet ikke engang hvor den er fra. Men han er hyggelig og lett å like.

Stedet er også kjent for å være greie med firbente gjester.

Så til hovedretten – en italiensk tragedie. Et stykke lasagne ligger smeltet ut som et slakt i en for stor form. På toppen er det ferdig revet parmesan, som minner om den du får på boks. Samt ett basilikumblad. Inni er det ingen tyggemotstand igjen. Den er overstekt. At sausen er rik og smakfull, trekker litt opp.

Carbonara skal originalt være laget uten fløte, og det ser ut til å være tilfelle her. Det er imidlertid for lite av sausen, og helheten er for tørr. Lite hjelper det med seigt og hardt stekt bacon i skiver. Dette er på nivå med dårlige hoteller. Her er ingen guanciale (speket svinekinn) som i originalen.

Til dessert får vi en sjokoladekake som virker ferdiglaget, og som mange kjederestauranter lager bedre. Vaniljeisen ved siden av har store, krystalliserte isklumper i seg.

Vi blir i det minste mette, og ingenting smaker direkte vondt. Det er bare ikke i nærheten av bra. Vi ser et nabobord få en pizza. Den ser litt flat ut i kanten, men frister mer enn det vi spiste.

Kanskje burde vi heller satt oss i baren og brukt pengene på en flaske god rødvin. De fleste er priset til rundt tre ganger polpris, som er normalt. Men det er også noen godbiter på rødvinssiden for vinkjennere med stor lommebok.