Dyrt og deilig på Bukken

St. Hanshaugen må være et av de mest spennende stedene når det gjelder restaurant- og serveringstilbudet i Oslo akkurat nå. For en utvikling! Rundt delikatessebutikken Gutta på Haugen ligger nå Smalhans, Rouleur, Gapet, Merkur, Grotto, Albertine, Down South Deli, Parksalongen og nå, nyåpnende Bukken vinbar.

Kjøkkensjefen fra Geita restaurant, Alex Nordahl, har funnet et fint hjørnelokale i krysset Hallingsgate og Bjerregaards gate. Inne i vinbaren er nyanser av brunt og sort. De klassiske elementene vinskap, glass i hyller og noen få plasser ved kjøkkenbenken er på plass. Et gullhode av Darth Wader har laserblikket festet på alle gjestene.

Menyen er spennende lesning. Spesielt matmenyen. Spanske, italienske og nordafrikanske toner kombinert med norske råvarer. Bukken har delt opp tilbudet i kategoriene hermetikk, snacks, kalde og varme retter.

Vinlisten byr på 39 røde, 43 hvite og 15 musserende på flaske. I tillegg til 22 viner på glass. Her er en del spennende produsenter, men jeg er usikker på hva som er tanken bak utvalget. De fleste vinland er representert, men ingen peker seg ut som spesielle satsingsområder.

Servitørene svarer nei på spørsmålet om vinene er tilpasset maten. Det er merkelig, og ihuga vinentusiaster vil slite med å finne noen skikkelige godbiter.

En ypperlig vin å starte et måltid med er uansett baskiske Hiruzta Txakolina 2023. En lett perlende og frisk spanjol.

Vi er to bukker ute for å gjøre oss fete. Sprøtt og luftig surdeigsbrød lander først på bordet sammen med kveite crudo og brisling. Crudo betyr rå på italiensk, og retten ser forførende ut.

Råmarinerte grønnsaker byr på sprø tekstur, syrlighet og sødme, og alt bader i en velsmakende, gul, lett røkt paprikasaus. Den er tilført fiskesausen colatura, en salt smaksforsterker laget på ansjos. I tillegg er det med chili som pimper opp retten, men som også gjør at kveitebitene blir noe borte i smaksbildet.

Sildefisken brisling er også saftig og god. Den ligger i hermetikkboksen, og vi smører brislingen og kapers over surdeigsbrødet sammen med tykk og velduftende safran-aioli. Løk og veldig søte beter bryter elegant opp det salte innholdet i boksen.

Vi har erstattet spansk hvitvin med syriske dråper, og Bargylus Blanc 2016 passer godt til både kveite og brisling. En småfeit vin duftende av stikkelsbær og sitrus med god syre.

Man får likevel lyst til å stange Bukken for småstive vinpriser. Noen av de rimeligste flaskene er ganget med over fire av polpris. Selv dyrere flasker har påslag på mellom 3,6- og 3,8-gangen. Det er dyrt på en lokal vinbar. Eller restaurant.

For hvorfor kaller Bukken seg en vinbar? Betegnelsen begynner å bli ganske utvannet nå. Holder det med et par bokser hermetikk og tre flasker vin for å kalle seg en vinbar?

En vinbar burde ha en idé om hva de vil. De må tilby mange sorter på glass, og man bør kunne lære noen der. Personalet må kunne gjøre rede for hva som gjør at en lubben chardonnay passer så godt til en Brie de Maux, eller hvordan syren i en riesling håndterer feit mat.

Når vi begynner å spørre, viser det seg at servitøren på Bukken faktisk kan mye om vin, noe som ikke lenger alltid er tilfellet på vinbarer i Oslo. Bukken har greit vinutvalg, men oppleves først og fremst som en hyggelig restaurant.

Mange av rettene på Bukken koster mellom 145 og 225 kroner, men to skiller seg ut. Det gjelder blekksprut til 395 kroner og short ribs til 595 kroner.

Blekkspruten slynger sine tentakler over stadig flere restauranter i Oslo. Hos Bukken smaker den utsøkt! Den er fast og saftig, og armene har sugd til seg småspicy harissa. Retten består også av passe harde potetbiter og en frisk salat. Det er en stor og mettende porsjon.

Kjøttretten er en innertier. Short ribs er et nokså fett stykke med oksekjøtt. Smaken er vidunderlig, spesielt den glaserte toppen av stykket.

Her er litt trøkk fra chili og noe nøttepreg fra fiken. Kjøttet serveres sammen med frisk tabbouleh med masse granateple, ulike grønnsaker og en hvitløkstung og deilig tzatziki. Flott balanse av salt, syre og sødme. Prisen er stiv, men dette vil man ha mer av.

Stemningen er god, og Coolios «Gangsta’s Paradise» ruller over anlegget, men Bukken må tøffe opp vinambisjonene og bli mer tilgjengelig. Matmessig er de på høyde med naboene Grotto og Smalhans, noe som redder femmeren. Forhåpentlig kan flere dra til seters for å gjøre seg fete her i mange år fremover.