Med briljant spionasje i hodet, skarpe replikker på tungen og en god fis på lur er Jackson Lamb blitt en stjerne i serieverden.
I sin femte sesong er Gary Oldmans agentsjef Lamb og hans gjeng av rufsete, degraderte agenter bedre enn noensinne.
Det har alltid vært mye humor i spionuniverset forfatter Mick Herron skapte av Jackson Lamb og Slough House. Bøkene hyller John le Carrés kald krig-historier, men pakker dem inn i en moderne, Carl Hiaasen-aktig satire. Dette gjøres via karakterene. Oldmans Jackson Lamb styrer et utvalg MI5-agenter som alle er degradert på grunn av inkompetanse i tjenesten, rus eller generell obsternasighet.
Serien har alltid anerkjent og dyrket humoren, men med sesongene er «Slow Horses» blitt stadig mer komfortabel med å slippe komediehunden av båndet.
I sesong fem oppnår serien et nytt nivå som komisk spionthriller. Det er «Veep» og «The Thick of It» møter «Tinker Tailor Soldier Spy». «Slow Horses» nyter formen den har funnet med blandingsforholdet.
Slår ut i full brunst
Nytt av sesongen er at IT-konsulenten Roddy Ho skyves fra innbytterbenken til forfjamset midtbanegeneral. Den incel-inspirerte nerden, med selvtillit like stor som kampsverdet han har på veggen hjemme, blir utsatt for en honningfelle.
Christopher Chung får en slags hovedrolle i som Roddy Ho i sesong fem av «Slow Horses» hans ubegrensede selvtillit skaper stor humor i Gary Oldmans fengende agentserie. Foto: Apple TV+
Tara tvinner tungen hans rundt sin lokkende lillefinger og drar hele Slough House inn i en eksistensiell krise. Roddy Ho tolker det med dypt alvor som den store actionhelten han selv ser seg som.
Vi fikk glimt av storheten da Ho ble sendt ut i feltet i sesong tre. Nå slår det ut i full brunst.
Må redde nasjonen igjen
Samtidig blir en progressiv ordførerkandidat drept. Klimaaktivister sprenger biler. Dyrehagen bombes. Noen bruker MI6s gamle spilleregler mot dem. Jackson Lamb og Slough House må redde nasjonen igjen. Bak skavankene er de tross alt handlekraftige agenter.
Flyttingen av Roddy Ho mot midten, mellom Kristin Scott Thomas og Gary Oldman, er briljant. Den unge skuespilleren Christopher Chung utnytter alle muligheter. Han kjører opp minneverdige dialoger med både Jackson Lamb og etterretningens Diana Taverner, tungt spilt av Kristin Scott Thomas.
Når serien scene etter scene lar Chung sparre med storheter som Oldman og Scott Thomas, understrekes hvilken selvtillit den har.
Kontorhumor og spionthriller
Resultatet er herlig uhøytidelig humor. Dette spilles videre på med sjefen for MI5, Claude Whelan. I sin forstørrede rolle er byråsjefen skrudd enda mer til som pompøs og ubehjelpelig.
River Cartwright og J.K. Coe (Jack Lowden og Tom Brooke) er to av agentene Jackson Lamb må bruke i Slough House. Her i feltet for å intervjue en polsk husmor. Foto: Apple TV+
«Slow Horses» har brukt fem sesonger på å komme seg til denne perfekte balansen mellom humor og spionthriller. Karakterene er dypt utviklet. De interne vitsene og dynamikkene er nennsomt etablert gjennom sesongene.
Gary Oldman har finpusset Jackson Lamb-karakteren slik kun en skuespiller av hans kaliber kan få til. Faste seere venter spent på hans første bløte fis. Når den først kommer etter episoder med dirrende forventning, får vi det morsomste, mest forløsende øyeblikket som skjer på skjermen i 2025.
Kan vi håpe på en avlegger?
Serien manøvrerer samtidig elegant som spiondrama. Oldmans monolog om Stasi-tortur er et høydepunkt for hele serien. Den forsterkes når vi – og kollegene hans – må stille spørsmålet: Snakket den aldrende mesterspionen om seg selv?
Peker han mot en spin-off med en ung Jackson Lamb? Jeg tør egentlig ikke håpe. For som Lamb sier lakonisk mellom to sigaretter: «Det er ikke håpet som dreper deg. Det er å vite at håpet skal drepe deg som dreper deg.» Puh!
Slik blir «Slow Horses» en stadig ekspanderende fortelling som slanger seg mellom de beste vitsene, varmeste karakterene og pur spenning fra etterretningens verden.
