Big Horn er middelmådig og latterlig dyrt

– Big Horn? Lever de fortsatt? Har de fortsatt arket hvor man krysser av hva man skal spise? spør min kjøttglade kompis.

Vi labber utover Aker brygge hvor en av kjedens 11 spisesteder befinner seg. Big Horn Steakhouse åpnet sin første restaurant i Møllergata i Oslo i 1985 og er «inspirert av tradisjonelle, amerikanske steakhouse».

Lokalet er nokså trist. Her virker det ikke som man har brukt mye penger på oppussing de siste årene. Brunt, plastplanter og enkle bord og stoler. Og guttastemning! 95 prosent av gjestene er kjøttsultne menn på jakt etter store biffer. Menyen lover 200 gram, 300 gram, ja, 400 gram kjøtt for de med mest tøyelig magesekk.

Servitøren er kveldens mest positive opplevelse. Veldig på, tullete og kjapp. Han har også vist oss til et bord i den innglassede uteplassen, hvor vi har utsikt til Flo restaurant, nedlagte Ling Ling og Akershus festning. Der nyter vi hver vår øl mens vi leser gjennom menyen.

Det er slutt på utdelingen av ark hvor man krysser ut hva man vil spise, men menyen har stort sett ikke endret seg så mye de siste 30–40 årene. Her er fortsatt entrecôte, pepperbiff og indrefilet i tre ulike størrelser. I tillegg kan du få burger, laksefilet, Cæsarsalat, spareribs eller et kyllingbryst.

Vi starter med noen forretter, og snøkrabberollen leverer. Den er ikke så stor, men krabbesmaken trer fint frem i smaksbildet. 189 kroner er grei pris, men de gjør det litt lettvint. De kunne ha grillet briochebrødet slik at det ble sprøtt, eller hatt noe krispy salat i blandingen. Nå blir alt veldig mykt, men kokken har i det minste slengt litt chips rundt brødet.

Det står dårligere til med kyllingvingene. Vi snakker sandpapir. Sammen med den litt kvalmende parmesankremen blir det ingen god kombo, og fem bitte små vinger til 169 kroner er en dårlig deal.

– Skål! Skål! Skål! Det er god stemning på det ene langbordet, men vi er ikke like feststemte når hovedrettene kommer til oss. 300 gram entrecôte til 469 kroner og 300 gram pepperbiff til 724 kroner!

Dette er som et gufs fra fortiden. Mexicansk pepperbiff = indrefilet med en «peppersaus» til. Selve indrefileten mangler krydder, er riktig stekt, men burde vært mye mørere. Peppersausen er som en tykk grøt med litt sting i. Hvorfor de kaller det «Mexican Pepper Steak» er usikkert. Er det på grunn av klatten med rømme på toppen? Maisstuingen er ikke stuing, men maiskorn strødd rundt biffen. Dette er svakt, Big Horn!

Entrecôten er bedre. Den redder treeren. Her har kjøttet fått krydder over seg og kjøttstykket er fint stekt, mørt og smaker bra.

Big Horn skal i tillegg har skryt for gode fries. Søtpotetfriesen er sprø og fint stekt. Det samme gjelder den klassiske pommes fritesen.

Dessverre følger ikke kokkene opp med resten av tilbehøret. Bønner, squash og rødløk er for mye varmebehandlet og de fløtegratinerte potetene mangler salt og burde hatt mye mer hvitløk. Den tynne béarnaisen mangler syre og frisk estragon.

Nå kommer ... trommevirvel. Et tips til Big Horn Steakhouse! Hvordan fornye seg etter nesten 40 år?

Jeg var i Nerja i Spania for to uker siden og spiste på biffrestauranten Paco El Churretero. Her kan du velge kjøtt fra ulike land. I menyen står alt om smaksintensitet, marmorering og mørhetsgrad. Det er til og med bilde av de ulike oksene. Vi valgte kjøtt fra to ulike land for å sammenligne. Kjøttet blir hardt grillet, før det skjæres opp i skiver. Det geniale er at de i tillegg har en stekeplate på bordet der man kan steke det nesten rå kjøttet etter eget ønske.

Det burde innføres på Big Horn også, mest av alt fordi kjøttet så fort blir kaldt. Når fatet ikke engang er varmt når maten serveres, blir 300 gram kjøtt veldig raskt kjølig.

Enda et lite ønske til slutt: Kutt ut crème brûlée fra menyen og sleng inn en key lime pie. Brûléen er for mye varmebehandlet. Den er for dissete og panna cotta-aktig i konsistensen og mangler et sprøtt sukkerlokk. La andre kokker som kan dette ha den i fred.

Bilder av okser på veggene, en åpen grill i lokalet og stekeplate på bordene, ja, kanskje en mekanisk, ridende okse i lokalet. Tenk hvor mye man kunne ha gjort for å løfte Big Horn til et skikkelig steakhouse. Nå er det middelmådig og latterlig dyrt.