Georgisk mat som er lett å like

Mens den georgiske bølgen har herjet i store matbyer som London og Berlin, har Oslo ventet.

Ventet lenge.

Man trodde det kanskje det skulle komme da rusen ble ravfarget og alle (i Oslo!) skulle ha hvitvin med skallkontakt, også kjent som oransjevin. En produksjonsmetode som er knyttet til det kanskje eldste vinlandet i verden: Georgia.

Men nå er vi her, dere. Oslo har fått en georgisk restaurant. Den er plassert på Sørenga og heter Marani, som altså betyr vineri.

Uteserveringen er stappfull, de store lokalene inne er halvfulle. Likevel får vi høre at de må se om de klarer «å skvise oss inn». Vi tenker at det kan handle om at det ikke er nok ansatte til å passe alle bordene, men her er det nok svartkledde servitører til å gi super service til samtlige bord.

Vi blir i hvert fall «skvist inn».

Drikkemenyen har flere georgiske viner. Ikke nok til at restauranten forsvarer vineri-navnet, men nok til at vi kan starte det som skal bli et etegilde med hvert vårt glass musserende vin, en rosé og en hvit.

Servitøren forteller at georgisk mat er delemat, såkalt «family style». Vi kan velge mellom flere smaksmenyer med massevis av deleretter eller plukke selv fra den innholdsrike (les: overveldende lange) menyen.

– Uansett hva dere går for, anbefaler jeg khinkali – georgiske dumplings, sier hun.

Vi plukker en håndfull fristende retter og er klare til å bestille. Men gjett hva de er utsolgt for?

Vi begynner med småretter. Aubergineruller fylt med valnøttmos er visuelt innbydende. Tynne skiver av aubergine er grillet møre og rullet rundt hver sin klump med valnøttmos. Skinnet kan jo bedra, og det gjør det her. Valnøttfyllet er tørt og bittert.

Salat står for tur. Med store tomatbåter, små skiver rødløk og små biter agurk. Hvis du leser den forrige setningen igjen, kan du kanskje merke at jeg blir frustrert over ujevn kutting. Smaken teller jo alltid mest, men dessverre kommer også den til kort. Jeg mistenker at tomatskivene har stått litt lenge, for vi kjenner en lett oksidert smak.

Hovedproblemet er likevel valnøtten. Det er den samme valnøttmosen fra auberginerullene, denne gangen som en slags smørje som har klistret seg til hver eneste bit i salaten. Det er altfor mye valnøttmos. Det grønne og friske drukner.

En tøff start, men det tar seg opp! Tolma – fylte vinblader – med saftig og fint krydret kjøtt og ris er herlig med en syrlig rømme. Granateple gir litt sødme og friskhet. Jeg har smakt mørere vinblader før, men det er pirk.

Nå har vi fått oransjevin som med kraft og tanniner er fin til de fete rettene.

Og så. Trommevirvel:

Ved siden av dumplings er dette kanskje det de fleste forbinder med det georgiske kjøkken. En båtformet «pizza» med masse ost, smør og egg. Khachapuri, kaller de det.

– Rør sammen fyllet før dere bryter av biter av skorpen og dypper det i midten, får vi beskjed om.

Det viser seg umulig å stoppe å gjøre nettopp dét. Dette kan man ikke mislike. Sagt på en annen måte: dette må man jo bare elske!

– Jeg må alltid snu meg og lukte når kolleger går forbi med pølsene, sa servitøren da vi bestilte kupati, altså grillede pølser. For dette er duftende saker. Kjøttfulle og grove pølser med julekrydder.

De er grillet hardt, men har likevel beholdt saftigheten. Grillet paprika og squash gir en sødme som komplementerer pølsenes krydder.

Vi begynner å merke mengden fett og protein vi har fått til nå. Dessert er ikke engang mulig å tenke på. Det har vært et tungt, men til tider utrolig smakfullt måltid.

Marani bør friske opp menyen og kanskje kutte ned på det svimlende store utvalget. Uansett, ta turen! Og for all del, prøv khachapurien.