Frances er ny i byen og ny i Michelin-guiden

Tre Oslo-restauranter fikk utmerkelsen Bib Gourmand i årets Michelin-utdeling for Norden. Det betyr at guiden mener gjestene får mye for pengene her.

Frances er en relativt ny restaurant. Den åpnet dørene i november i fjor.

Michelin-guiden er ingen fasit på bra eller dårlig, men den kan være en god pekepinn. Så, er vi enige med den hellige matguiden om Frances? Vi tar turen for å sjekke.

T. Rex, Tame Impala og Depeche Mode setter stemningen. Og flaks at vi er innom en tirsdag, da har de nemlig en ny smakspakke med vin. Vi får tre mindre glass ungarsk vin fra Tokaj for 275 kroner. Et kupp.

Alle vinene er fra produsenten Istvan Szepsy og er laget på druen furmint. Servitøren vår er av typen man vil henge med. Han stråler og forteller ivrig om aromaene av diesel, stein og kvede.

Menyen på Frances er ikke den lengste, men du kan velge mellom en rekke småretter med inspirasjon fra både Midtøsten, sørstatene i USA, Japan og Italia.

Vi går for en smaksmeny som består av fem av kokkens utvalgte retter for en 500-lapp. Foreløpig enig med Michelin. 500 for fem retter er mye for pengene i Oslo for tiden.

Men er det kvalitet for pengene?

Første servering er grillet brød med et par retter vi kan dyppe det i.

En gresskarpuré er toppet med daddelsirup, yoghurtpulver og kronblader av rose. Kombinasjonen av ingredienser har fått frem en salt lakris-lignende smak. Toppingen leker altså med smaksløkene, men most gresskar smaker litt vassent, og helheten fungerer ikke.

Labneh er silt yoghurt som dermed får en mer kremet konsistens og fyldigere smak enn ren yoghurt. Kjøkkenet har toppet den med sprø, hakkede makadamianøtter og en utrolig smakfull olivenolje. Brødskivene får kjørt seg nå.

Jeg har fått mye hamachi i Oslo. Men dette må være den beste. Selve fisken er av høy kvalitet, skivene smelter på tungen, og ettersmaken preges av den syrlige habanerosausen. Det er både fett og friskt.

Macadamia-strøsselet fra labneh-dippen går igjen i neste rett. Der er den tyggemotstanden i en rett som i all hovedsak består av flytende og myke elementer.

En fyldig krem av cashewnøtter brytes opp av en syrlig saus av cherrytomater. Stjernen skal være en halv blomkål som er bakt og fritert. Men jeg skjønner ikke helt friteringens funksjon. Konsistensen er myk, og smaken er ikke fremhevet, men heller dysset ned.

Neste rett er uten macadamia, men cherrytomatsausen er med videre. Denne gangen er den det syrlige innslaget i en rett med kroketter fylt med bechamel og røkt skinke.

Selve overflaten på de friterte ballene er grov og oppleves som mer hard enn sprø. Den gir følelsen av å spise noe sunt, mer enn følelsen av å gi seg hen til nytelse på restaurant.

Bortsett fra hamachien og kroketten har det vært overvekt av frukt- og grønnsakbaserte retter. Derfor er det både overraskende og litt skuffende at siste rett har null innslag av grønt. En stor skål med fritert kylling, majones og en kraftbasert, tykk saus.

Likevel er kyllingen et høydepunkt. Dette er saftig kjøtt fra Hovelsrud gård. Frityrskorpen knaser i møte med tennene, og vi koser oss med å sitte på en finere vinbar på Solli plass med fettete fingre. Hadde vi fått noe grønt og syrlig ved siden av, hadde dette vært pur lykke.

Dessert er en del av pakken, og nå har vi fått hver vår lille skål med en kule vanilje- og hvit sjokoladeis. Den er toppet med noen få og helt nødvendige biter frysetørket bringebær. For syrligheten fra bærene må til når isen er flere nivåer av fet og kremet.

Første smak gir følelsen av å spise vanlig vaniljeis, men fort tar den fyldige hvite sjokoladen over. Det er ordentlig godt, men også litt kjedelig med en kule is til dessert. Her kunne de gjerne vært litt mer kreative.

Ja, du får mye for pengene på Frances, men kvaliteten varierer. Det beste med dette stedet er vinen og stabens vinkunnskap. Jeg kommer garantert tilbake for nettopp dette.