Vanskelig å stoppe å spise

De gjør det lett for seg selv på Lulu ved Youngstorget. Omakase betyr at kokken bestemmer hva du skal spise, og på Lulu serveres det samme til alle gjestene helt til de er mette. De har totalt ti ulike småretter, og kjøkkenet er en fusionvariant der Japan møter smaker av Sørøst-Asia og Latin-Amerika.

Lokalet er enkelt innredet med noen fargerike asiatiske filmplakater og muligheten til å spise rundt selve kjøkkenet. Vi har fått bord inntil en av veggene og ser ut de store vinduene til kulturhuset. Vi bestiller hver vår Kirin til stive 110 kroner for 0,33 liter, og får beskjed om at også alle rettene de serverer denne kvelden koster 110 kroner pr. person.

Første rett er varm og velsmakende i det sure vinterværet. Oksekraft er blandet med nudler, spirer og krabbekjøtt. Dyp, umamirik smak, og flott at også taskekrabben kommer så fint med i smaksbildet.

Kokkene trenger ikke anstrenge seg så mye med hvordan rettene ser ut. Det er nemlig nokså mørkt i lokalet, så vi er spente på om det er en laksebit eller papaya vi hentet ut av skålen med pinnene. Rett to er uansett smakfull og frisk, en ceviche uten den klassiske tigermelken leche de tigre. Den kan minne mer om en ponzurett med soyasaus, sesam og limejuice. Den milde papayaen tilfører noe sødme, og biter av makadamianøtter har en lett smak av kokos.

Deretter får vi servert et smørstekt og sprøtt melkebrød med toner av blåskjell og syltet fennikel. Syren er meget fremtredende og er fin match til det fete, noe dominerende, smørstekte brødet. Blåskjellsmaken kjennes likevel godt, og det er deilig med myke og sprø kontraster.

En fritert tostada er også vellykket. Oppå ligger ørrettartar, en grønn majones med markant smak av estragon, chimichurri og noe sødme fra lett bitre granateplefrø.

Musikken er på middels høyt nivå uten at det går ut over samtalen, eller når servitøren presenterer retten. Servicen er ujålete, informativ og hyggelig. Vinlisten byr på mange gode produsenter, og her er et bra utvalg av både oransjeviner, naturviner og biodynamiske varianter. Vi deler en flaske Mother Rock Brutal! fra Swartland i Sør-Afrika, en frisk og smålubben oransjevin laget på chenin blanc.

Nå får vi en av kveldens aller beste retter. Kokkene har laget en pasta på sellerirot som vi blander sammen med ørretrogn, parmesan, trøfler og ørretrogn. Sødmen fra sellerien står godt opp mot den salte og nokså kraftige ostesmaken. Her er også mye smak av trøffel, mest av en kraftig trøffelkrem samt noen høvlede skiver over. Ørretrognen forsvinner dessverre i de andre smakene.

Neste rett bringer oss tilbake til Thailand. En Tom Yum variant består av scampi badende i varm kokosmelk iblandet sitrongress, ingefær, østerssopp og rosenkål. De store rekene er saftige og velsmakende, men selve suppen er for salt. Det er synd, for både mild østerssopp og lett bitre biter rosenkål smaker godt til.

Da liker vi bedre en saftig bit køfte laget på lam. Aubergine- og røkt løkpuré ligger under kjøttet, og bestikket vi bruker, er avlange, sprø chips laget av kassava, den potetaktige grønnsaken fra Sør-Amerika. Ulike teksturer, fin, ikke for dominerende røyksmak, og god smak fra kjøttet med noe spice på toppen.

Man kan fint spise seg mett på seks-syv serveringer hos Lulu, men det er vanskelig å stoppe. Når maten kommer i små porsjoner, blir man ikke så stappmett som av en diger hovedrett. Dette er en behageligere måte å spise på, og det er jo gøy å prøve mange forskjellige smaker. Karaage, den japanske retten med frityrstekt kylling, burde vært mer sprø, men er nokså saftig på smak med en frisk og syrlig salat ved siden av.

Vi har vært i restauranten i over to og en halv time, men klarer ikke dy oss fra å spørre hva rett nummer ni er. Ti minutter senere står en saftig bit marinert svinekjøtt foran oss. Det møre kjøttet har cola-glace på toppen blandet med mange forskjellige kryddersorter. En fin balanse mellom det salte og søte. De serverer også en fløyelsmyk ertepuré ved siden av med sprø sukkererter og hele edamamebønner. Kjøttet og pureen byr på fine smaker hver for seg, men er ingen superkombo som løfter hverandre opp.

990 kroner pr. person for maten er nokså dyrt, men vi kunne fint ha gitt oss på 660 kroner. Lulu er flinke til å variere smaker og råvarer, men bør ikke høyere opp i pris. Her er ingen dyre ingredienser, noe er for salt, og en del av rettene vel enkle å lage. Et langt, avslappende og gjennomført måltid med god service er likevel med på å hale i land en syltynn femmer.