«Thunderbolts» gir Marvel en etterlengtet opptur

Mange har lenge snakket om superhelt-utmattelse. Etter «Avengers: Endgame» (2019) har det gått trått. Det virker ikke som om publikum har brydd seg all verden om alle spin-off-filmene og seriene. Det er dårlig nytt for Marvels fete lommebok.

Når de har lykkes, for eksempel med serien «Agatha All Along» i fjor, er det fordi de har våget å lage noe som overrasker og skiller seg ut. Ja da, «Deadpool og Wolverine» var også festlig.

Det er ikke alltid like enkelt å eksperimentere i en stor og dyr kinofilm. Etter den slappe «Captain America»-filmen tidligere i vinter tenkte jeg at nå orker jeg ikke flere middelmådige superheltfilmer. Marvel har nå lullet sine fans så langt inn i sovemodus at sterkere krutt enn røde hulker må på banen.

Dersom du allerede hater superheltfilmer, vil du nok mene at også «Thunderbolts» er teit. Om du derimot har en indre nerd som er blitt skuffet gang på gang, trekker du kanskje et lettelsessukk.

Filmen har få dødpunkter. Spesialeffektene skygger heller ikke for det ene elementet Marvel har hatt en lei tendens til å glemme: en god historie. Alvorlige temaer som depresjon går som en rød tråd gjennom filmen. Men slapp av, woke blir den ikke.

Manusforfatterne er Eric Pearson og Joanna Calo. Hun har blant annet produsert «The Bear» og «Hacks». Pearson har Marvel-bakgrunn og har skrevet «Black Widow» (2021). De er et godt team. Å skape balanse mellom humor og alvor er ikke alltid enkelt, men her sitter det.

Regissør Jake Schreier har heller ikke Marvel-bakgrunn, men sto bak serien «Beef». Han velger å fortelle en historie med mening, men hvor budskapet ikke føles påklistret. Marvel-universet har godt av nye kreative krefter.

Fordelen med «Thunderbolts» er at historien står seg fint alene. Du trenger ikke kunne alt om Iron Man eller Captain America for å henge med. Avengers er borte, men verden trenger nye helter. Spørsmålet er om vi er klare for en gjeng antisosiale avvikere.

Filmens hovedperson er Yelena Belova (Florence Pugh). Hun er en svart enke, en dødelig leiesoldat. Når vi møter henne, er hun et tomt skall. Hun spiser, drikker, går på jobb og dreper. Livet har ingen mening.

Under nok et oppdrag som viser seg å være en dødelig felle, møter hun den mystiske Bob, herlig spilt av Lewis Pullman. Sammen med andre desillusjonerte antihelter som Ghost (Hannah John-Kamen), John Walker (Wyatt Russell) og Winter Soldier (Sebastian Stan), må de samarbeide for å overleve. Det er ikke akkurat deres sterkeste side.

Det er ingen tvil om at Marvel kan lage actionscener, men under laget med tull og tøys ligger det et mye mørkere tema. «Thunderbolts» er en historie om ensomhet, utenforskap og mentale problemer.

Det gir filmen en emosjonell ballast som gjør at du bryr deg om karakterene. Det gir også historien en passe alvorlig tone den kler meget godt.

Filmen får god drahjelp av Florence Pugh. Hun insisterte på å gjøre sine egne stunts i beste Tom Cruise-stil, men det er ikke hennes største styrke. Hun har evnen til å formidle hele følelsesregisteret bare ved et blikk.

Pugh spiller egentlig fletta av de fleste. Det er en bragd, for skuespillerne er i a-klassen. David Harbour er morsom som humoristisk innslag som Red Guardian. Det skader heller ikke at Julia Louis-Dreyfus nok en gang dukker opp i rollen som den maktsyke politikeren Valentina Allegra de Fontaine.

«Thunderbolts» viser hva popkultur og superhelter kan bringe til bords. Regissør Schreier pakker inn et alvorlig og fint budskap som underholdning. Det har kanskje større gjennomslagskraft enn all verdens alvorsprater. Marvel kan når de vil.