Sterkt og morsomt drama fra Bergens rapverden

I Brian de Palmas store gangsterfilm «Scarface» ser Tony Montana en inspirerende luftskipmed skriften «The World Is Yours». Da han senere klatrer til toppen av Miamis krimverden på en kronglete sti av kokain og vold, skaffer han seg en gullglobus med sitatet på.

«Verden er din». Alt er mulig. Du kan nå toppen.

Du må bare bestemme deg. Filmen og sitatet er blitt en favoritt blant rappere verden over. Nå også for bergenske Odile, men snudd til førsteperson. «Verden er min».

Den talentfulle rapperen Odile er hovedkarakteren i de seks episodene som NRK nå sender. Hun er talentfull, men full av rastløshet og tom for selvtillit. På polet snakker ekspeditøren engelsk til henne, siden hun er svart i huden. Noen spør hvem presidenten i Eritrea er, men Odiles pappa er fra Senegal. Frustrasjonen bobler. Odile drikker som en moderne Jeppe.

På dagtid jobber hun på biblioteket i Bergen. Kveldene bruker hun i studio med barndomsvennen Stian. Han er produsent og livskonsulent. Stian har en alltid tilstedeværende skulder hun kan lene seg på når usikkerheten tar grep. Det eneste som virker sikkert, er at hun ikke har lyst å gi ut musikken de koker sammen.

Allerede i den første scenen sier Stian at han vil gi låten til Marcus, siden Odile ikke gir ut noen av låtene de lager. Marcus er bergensrapperen Kamelen, og Stian spilles av Lars Vaular. Vi er så definitivt i Bergen, og der skal vi bli resten av serien.

For serien er skapt av Amy Black Ndiaye, som også spiller Odile. Ndiaye er fra Fana og er et perfekt sentrum for bergensmiljøet å sirkle rundt. De siger rundt i nattelys på Møhlenpris. Frokost-Fernet på Legal. Slentrer langs Den nationale scene med takeaway-kaffe. Røyker weed på toppen av Industrihuset. Vin på Landmark. Pils på Vic-en.

Visuelt er serien en kjærlighetserklæring til Bergen, slik Joachim Triers Oslo-trilogi er til hovedstaden. At statistene er kaksete karer som Kamelen og Martin Hazy fra rapgruppen Dårlig Vane, gjør det mer autentisk. Dette er Bergen på ekte.

Gode lokasjoner og Kamelen som flirer og trener boksing, er god titting, men det er ikke det som gjør «Verden er min» til en stor opplevelse. Da må vi tilbake til Amy Black Ndiaye.

Hun spiller Odile med et forsvarssystem like nyansert som det er forknytt. Som smart rapper har Odile ordet i sin makt. Hun kombinerer det med en imponerende evne til å ødelegge enhver situasjon som kunne ledet til noe godt. Kombinasjonen av verbale avledningsmanøvre og et tydelig ukomfortabelt kroppsspråk gir Odile et rikt uttrykk. Dette kommer virkelig til sin rett når teaterregissøren Zoe (Tinashe Williamson) kommer seilende inn i bergensgatene fra selveste hovedstaden Oslo.

Selvdestruksjonen og frykten for å fucke opp ruver over hver eneste scene, men det er ingenting som ikke kan avfeies med en snappy kommentar. Eller det aller enkleste: bare stikke av fra situasjonen. Forlate kjæresten. Droppe middagsavtale. Nekte å gi ut plate. Ikke fortelle den muslimske faren at hun er lesbisk. Det godt justerte manuset er et nydelig og morsomt portrett av ung tvil, plassert i et troverdig og interessant miljø.

Der siste sesong av «Rådebank» feiret alminneligheten, slår Amy Black Ndiaye et slag for drømmen om å finne seg selv i et kreativt miljø hvor kravene ikke er like A4.

«Verden er min» presenterer seg som en rapsikal, altså miks av rap og musikal. Det er å ta hardt i, for det er ikke slik at tjuagutter eller bergenstøser bryter ut i sang rundt den blå steinen. Det føles tross alt naturlig å rappe og lage beats i et rapstudio. For låtene Odile mekker i studio med Stian, fungerer briljant. I stedet for kjedelig eksposisjon – fortelle seeren hva som skjer – får vi innsikt i Odiles intense følelsesliv gjennom hennes intime, dyptpløyende tekster. Det skaper en kledelig voice over-effekt.

Serien er best og mest dramatisk når den bygger seg opp i de fire første episodene. Selv om alt ikke er perfekt, lander den elegant med sine siste episoder.

Det kanskje mest imponerende grepet er forholdet til faren og hvordan det løses følelsesmessig for dem begge. Frustrasjon, smerte og misforståelse blir et Kinder-egg av stress, men som de fleste andre ting i serien løses det på et vis som er overraskende nok. Det viser hvilket fortellertalent Amy Black Ndiaye er.

Disse scenene avslører også en av seriens andre kvaliteter. Den forteller noe stort, men later aldri som den er «viktig». Karakterene lever i sine egne bobler, tar valg de tror er best for seg og sine, men det er ingen spor av aktivisme eller dirrende pekefingre å se. Slik lykkes «Verden er min» med å bli det unge, norske serier alltid vil: snakke bredt, selv om den handler om noe smalt.

Verdensovertagelsen endte i en snøstorm av kuler for Tony Montana. Odile ser ut til ha fått med seg sunnere ballast i løpet av første sesong av «Verden er min».

At det blir flere sesonger, tar jeg for gitt, for serieverdenen kan virkelig bli Odile og Amy Black Ndiayes eiendom.

Da rap-komedien «Atlanta» dukket opp i 2016, leverte serieskaper Donald Glover årets nykommer. To år senere var det duket for oppfølgeren Robbin’ Season. Multitalentet Glover (syv Grammy-nominasjoner som Childish Gambino) traff fortsatt blink. Earn er manager for Paper Boi. Sammen manøvrerer de en slalåmløype av suksess og hverdagsproblemer. Glover forteller novelleaktige historier fra livet til Earn og Paper Boi. Atlantas komiske styrke ligger i den lavmælte presentasjonen av disse møtene mellom Earn, Paper Boi og omverden, samtidig som Glover til stadighet sier noe smart om byen og landet han lever i.

«Insecure» ble fortjent hyllet fra start til slutt. Gjennom fem sesonger fulgte vi den unge rapperen Issa Raes liv i South Central, Los Angeles. Kjæresten er en initiativløs slask. Jobben på veldedighetsorganisasjonen «We got y’all» er mer komisk enn givende. Rapkarrieren går helt passe. Likevel er det stor underholdning å følge Issa og venninnen Molly navigere livene sine. Helt siden «The Cosby Show» herjet skjermene har komedie vært en skarp måte å fortelle noe smart om hvordan det er å være svart i samtidens USA. «Insecure» gjør også det.