En rørende hyllest til alminneligheten

Sesong to av «Rådebank» var en skjellsettende reise i ung mannlig usikkerhet. Sesongen ble fortjent hyllet av anmeldere, publikum og fagpersoner innen psykisk helse. Mye av sesongens kraft lå i et overraskende vendepunkt midtveis i fortellingen.

I denne avsluttende sesongen forstår vi raskt at noe slikt ikke kommer. «Rådebank 3» gjør likevel dypt inntrykk.

Glenn Tore og Hege er kjærester. Han mekker i garasjen og hun lakkerer bil på Bø Motor. Det finnes muligheter for opprykk til samboerskap. Kompis Nilsen er på slankekur, og kjæreste med ordførerens datter. Rånere fra nabobygden lager helvete utenfor gatekjøkkenet. Les: de rydder ikke opp pommes frites-søl og tomme Colabeger.

Så kommer Ine hjem. Backpackeren har bagasjen full av historier fra Bali, nye vakre sanger og verst av alt: 12.000 følgere på Instagram! En gammel klassevenninne av Hege dukker også opp. Hun er nedlesset i babyskrik og husbygging, og sover omtrent like mye som en gjennomsnittlig småbarnsmor. Altså altfor lite.

Heges fine, men fragile lille verden rystes når Ine legger sine kåte backpackerøyne på Glenn-Tores lyse lugg. Hege blir så stresset at hun får seg jobb på et trendy billakkeringsverksted i storbyen. Det betyr Skien. Der er de så urbane at de kun tenker på sosiale medier og hører på gangstarap fra en enda større by – Bergen! – dagen lang.

I stedet for kaos midtveis stabler «Rådebank» små hverdagssjokk oppå hverandre. Skuling. Mistanker. Mulig utroskap. Brudd. Desperasjon. Alt kommer som ingredienser i en femretters av innkokte følelser.

«Rådebank» har fått mye selvtillit til å skrive intime, sterke dialoger. I perioder blir det for mye av disse én-til-en samtalene, men samtidig dekker det over seriens store problem. De hverdagslige pratescenene er svake og endimensjonale.

Møtene på gatekjøkkenet, kranglingen med naborånerne, praten med ordføreren og festsekvensene er ofte statiske. Dialogene kastes ut uten kjemi mellom skuespillerne. «Vi må ta igjen«, roper Kim om de hissige rånerne, men blir møtt av et skuldertrekk fra både rånevenner og TV-sofaen.

Som seer ivrer jeg etter hvert at «Rådebank» skal komme seg til disse tette møtene serien er så god på. Egentlig vil jeg bare se historien til Hege, som er sensasjonelt godt portrettert av Maja Christiansen.

Fra en interessant posisjon i de første sesongene trer Heges indre liv nå frem. Det gir «Rådebank» et viktig perspektiv. Uten at jeg skal avsløre hva som skjer, fremstår sesongen som en hyllest til lavmælt alminnelighet.

Der andre norske serier og filmer presenterer synlig selvrealisering som et ultimat mål, feirer Rådebank behovet for et helt vanlig liv. Trygghet. Forutsigbarhet. At hver dag skal bli slik man tror den skal bli, uten sensasjoner eller kreative overraskelser. Søken etter disse kvalitetene fortelles til toppkarakter av historien om Hege i sesong tre.

Alt Trygve Slagsvold Vedum forsøker å steke som dryppende valgflesk om «vanlige folk» fortelles med rolig innestemme i «Rådebank». Det er rørende.

Så får vi leve med et uforløst sidespor med nabokrangling. Det går også an å lukke øynene eller åpne lattergapet når airbrush-penselen erstatter keramikken til Patrick Swayze og Demi Moore i «Ghost».

«Rådebank» er fremdeles en sterk serie som forteller oss noe viktig om landet vi lever i. Bare at denne gangen er det stillere enn granatsjokket som var sesong to.