Når restauranten heter Bønder i byen, bør servitørene vite hvor maten kommer fra

Urban bondekost. Gamle konserveringsmetoder. Håndverkstradisjoner. Råvarer fra gårdslivet.

Slik beskriver Bønder i byen, som allerede finnes i Kristiansand, seg selv på egne nettsider. Når restauranten i tillegg ligger omtrent midt i hippeste og kortreist-fanatiske Grünerløkka, høres det unektelig ut som en kulinarisk suksesshistorie.

Og det kunne det jo fort ha vært. Men er det det?

Nja.

Uteserveringene på Grünerløkka koker. Får vi bord uten reservasjon i kveld, tro? Vi tror knapt våre egne øyne når vi kikker inn i det nesten folketomme lokalet til Bønder i byen, som har flyttet inn i lokalene der Nighthawk Diner en gang lå.

De ansatte i baren, ikledd Felleskjøpet-dress (!) kompenserer med en hjertelig velkomst og fritt valg av bord. Vi starter kvelden på fortausserveringen.

Menyen er liten og tradisjonell, med tre forretter, fire hovedretter og tre desserter. Også drikkekartet er lite, med et fåtall norske produkter.

Vi slurper ikke-navngitte bobler og vips, så står forrettene, tartar og syltet makrell, foran oss på bordet – helt uten presentasjon. Og servitøren er allerede borte.

Rettene ser delikate ut. Tilbehøret til fisken er pepperrotrømme, søtsyltet rabarbra, syltet agurk, reddik og flatbrød fra Toten, leser jeg meg frem til på nettsiden.

Retten er frisk, men også veldig ... fiskete. Tross for sitt frynsete rykte, kan makrell være nydelig når den skarpe fiskesmaken balanseres. Her faller balansekunsten i fisk. Smaken blir for tranaktig og intens. Udelikate, skjellete skinnrester hjelper heller ikke.

Heller ikke tartaren innfrir. Fargen på kjøttet er brungrå og sørgelig. Kjøttet er kompakt og smaker lite, men god estragonmajones, syltet rødløk, fritert kapers, chips og vaktelegg redder det hele litt.

Solen har forsvunnet, på tide å flytte seg inn. Det er fortsatt nesten ingen her. Lokalet er stort, lyst og generisk innredet med jærstoler, fjøler og tallerkener på veggene og Felleskjøpet-pynt.

Jeg får litt assosiasjoner til nedlagte Heimat, den Tine og Ikea-sponsede nabolagskafeen i Trondheimsveien som lå der The Little Pickle ligger i dag.

Hovedrettene, stekt fjordørret og entrecôte, står på bordet. Uten et ord, igjen. Denne gangen forter jeg meg:

– Hvor kommer kjøttet og fisken fra?

Servitøren ser litt brydd ut.

– Godt spørsmål! La meg spørre kokken, svarer han blidt og unnskyldende. Svaret vi får er haltende. Kjøttet er fra Vestlandet et sted.

Ok? Fisken da? Hvilken fjord er den fanget i? Det virker rett og slett som om ingen helt vet. Kanskje er jeg bortskjemt på detaljerte beskrivelser av råvarenes opphav. Men uvitenheten blir pussig når servitørene er kledd ut som norske bønder.

Hovedrettene er svære og presentasjonen rustikk. Entrecôte-biten er lagt på et altfor stort fjell av brokkoli, blomkål, knutekål, poteter, neper, grillet tomat og ramsløkbearnaise.

De fleste av grønnsakene er kokt. Det hele blir ensformig, her er lite variasjon i smak og tekstur. Tomaten er vinnerne, med fin grillsmak og mye sødme. Også kjøttet halter. Stekegrad var aldri et spørsmål, så biffen er litt overstekt for min smak.

Det rareste er likevel at kjøttstykket er delt i to. Entrecôte skåret i tynne skiver kan være lekkert. Dette ser bare rart ut, med utstikkende fett og kjøttsaft som sildrer nedover grønnsakfjellet. Lurer på hva kjøkkenet har tenkt her.

Fisken er hakket mer vellykket. Den flaker seg fint og har nesten sprøtt skinn. Men også denne ligger på et grønnsakfjell av blomkålpuré, fennikel, reddik, sommerkål, brokkoli, blomkål, poteter, syltet fennikel og brunet smør med sitron og kapers. Det er altfor mye og vi klarer knapt spise opp halvparten.

Vi avslutter med tjukkmelkspudding og sjokoladekrem. Dessertene er ålreite, men igjen sliter servitørene med å fortelle oss hva vi spiser og hvor det kommer fra. Sukk.

Siden vi var på besøk, har Bønder i byen skiftet til en høstmeny der det står mer om hvor råvarene kommer fra. Vi får håpe de ansatte pugger den.

Men denne sommerkvelden får jeg liksom ikke helt taket på hva Bønder i byen er og vil være. Kanskje det hadde funket bedre på Karl Johan. Nå oppleves stedet som mer generisk og halvbra, enn autentisk og knallbra.