Le Benjamin er ikke bare for rike stamgjester

– Han der lever sitt beste liv, sier spisevennen min.

Vi titter bort mot hjørnet av baren. En mann har slått seg ned som om det var hans egen kjøkkenbenk. Et øyeblikk senere har han bestilt en haug med sjøkreps. Le Benjamin er kjent for dem, gratinerte med smør, hvitløk og estragon. De er perfekte hver gang, er min erfaring. Til sjøkrepsen bestiller han en flaske hvit burgund som han navngir uten engang å se på vinkartet.

Tankene går til noe Instagram-fenomenet Rune Rake en gang sa til Dagens Næringsliv:

«Ett år var jeg på Le Benjamin rundt 100 ganger, for øvrig et meget hyggelig sted, men jeg ble så fed up av den franske spillelisten at jeg måtte gi meg.»

Dette er en velprøvd fransk bistro, altså. Familiedrevet. Kjent for klassiske franske bistroretter, et nøye kuratert vinkart og edruelige priser. Dermed et stamsted for sånne som Rake. For andre – et ypperlig sted for sjeldne anledninger. En skjortekledd gjest som forsøker å bestille en margarita, men blir avvist, minner om nettopp det.

Heldigvis trenger man ikke være connaisseur for å navigere i menyen. Mange bestiller dagens treretters (795 kroner) og lar servitøren styre drikkevalgene. Det gjør vi også, så vi får satt «Bønna»s dagsform på prøve.

Og dagsformen er det ingenting galt med. Det bobler av overskudd hos vår servitør. En uanstrengt og gjennomkompetent fyr.

Han lyser opp da vi spør om vin til forretten: vårens første asparges med sherrysaus, hasselnøtter og comté. En utrolig pen rett med perfekt møre asparges.

Servitøren finner igjen hasselnøtt i en mersault (detaljer i faktaboks), som også er kraftig nok til å hamle opp med saus og ost. Kombinasjonen er helt vidunderlig.

Han velger en like klassisk kombinasjon til hovedretten: lammesadel og lammeribbe med squash og en frisk sauce verde. Til dette får vi kjøttfull, jordlig og krydret syrah fra Nord-Rhone.

Enn så lenge har ikke servitøren vært altfor selvfornøyd, men idet vi kommer til osten, blir det rett og slett show. Han bøyer seg ned bak baren, strekker hånden bak ryggen og tar tak i en flaske ved halsen. Så svinger han flasken fremover og kaster den til værs i en salto, som en bartender. Idet han tar imot flasken med Riveyrac Rivesaltes 1986 med et klask, kommer smilet. Han har kanskje ikke margarita på menyen, men han har flair, stil.

Sterkvinen Rivesaltes dunster av tørket frukt, nøtter og kryddertoner. Knallgodt til modne oster (235 kroner), som Le Benjamin har et spesielt godt utvalg av i det store osteskapet.

Til desserten fortsetter servitøren å leke seg. Vi får arme riddere, fuktige inni og karamelliserte på utsiden, med silkemyk pistasjis og blodappelsin. Servitøren finner frem tre ulike dessertviner på et blunk og lukter på dem. «Den!» sier blikket hans. Så skjenker han oss et halvt glass sauternes og spør om vi kan lukte appelsin. Det kan vi – litt bitter appelsin oppi alt det fruktige og søte.

Det kan liksom merkes at Le Benjamin er familiedrevet. Stedet føles gjestfritt, varmt og avslappet. De har til og med egen barnemeny.

Det kan i alle fall merkes at denne familien består av en kokk (Ove Jakobsen) og en sommelier (Magdalena Rosenblad). Vinkartet er både fyldig, spennende og fornuftig priset – ofte rundt 2,5 ganger polpris.

Og hos kokkene er det høyt nivå. Maten er rustikt presentert, i god bistrotradisjon. Temperaturer og teknikkene sitter, så råvarene får skinne. Det er også kult at de rullerer menyen hver uke, alltid tilpasset sesongen.

Alt dette øker også risikoen, og under vårt besøk finner vi flere ting å pirke på. Lammeretten har litt mange elementer: tre kutt fra lammet (ytre- og indrefilet fra sadelen, samt ribbe), grønnsaker, potetpuré og to sauser. Smakene flyter over i hverandre, noe som trekker den ned fra toppnivå.

Vi prøver også dagens fisk: skrei med fritert artisjokk, tomat, ansjos og oliven. Også dette er pent utført, men unødvendig tungt i smaker og konsistenser. Slik er det også med de sennepsgratinerte sneglene med madeira og franske urter. Dette er en nydelig smakskombinasjon, men helheten er i overkant fet og salt.

Så denne gangen får maten (som delkarakter) en sterk femmer. Men det vil variere hver uke. Det er ingen tvil om at jeg kommer tilbake hit igjen og igjen. Gjerne så ofte at jeg går lei spillelisten – om leve-det-gode-liv-budsjettet skulle tillate det.