Er klassisk det samme som kjedelig?

– Tenk at de hadde Michelin-stjerne i 19 år. Skulle ikke dere lage sak på «20 år med stjerne»? Og så mistet de den? spør spisefølget.

Jo, Feinschmecker fikk Michelin-stjerne i 1992, året etter at kjøkkensjef Lars Erik Underthun hadde tatt over spisestedet på Frogner. Den beholdt de i 19 år, men har siden 2012 likevel vært nevnt i den røde matbibelen som et bra sted å spise. Nå er de ikke med i guiden lenger. Hva har skjedd?

Lokalet ved siden av restauranten ble ledig for en tid tilbake, og etter sommeren åpnet de Lilleschmecker, en liten vinbar med småretter. Det er et flott, mer uformelt tilskudd. Vi drikker et glass Lancelot champagne og nyter noen små, smakfulle canadiske østers før vi går inn i hovedrestauranten Feinschmecker.

Her er det lunt, vakker kunst, deilige stoler og sofaer. Hyggelig service og ingen bakgrunnsmusikk. Feinschmecker har en drøss med stamkunder og er en populær nabolagsrestaurant.

Litt lik Hos Thea, som også åpnet i 1987, og har funnet sin gastronomiske vei med klassisk, ukomplisert mat som er pent presentert. Vi har valgt «Smak av Feinschmecker», en syvretters til 1795 kroner med vinpakke til 1695 kroner.

Etter en sprø og god brandade (en slags røre) med klippfisk, aioli og urteolje, får vi servert første rett: kongekrabbehale. Det er flott å se at flere bruker denne etter at Restaurant Rest fikk mye blest for den såkalte buklappen. Den blir som regel kastet, men er heldigvis blitt mer vanlig å bruke.

Kamskjellmousselin, en variant av hollandaise, rischips, agurk og limemajones er tilbehør. Krabbebitene kunne vært mindre, kamskjellsmaken er borte, og de kunne ha blandet ingrediensene mer sammen. Nå er den litt uforløst.

Da er vi mye mer fornøyd med stekt andelever. Den lune biten er fluffy og velsmakende og parret med syrlige kirsebær, søtlig brioche og salte mandler.

Ulik tekstur, godt sammensatte smaker og en knallbra vinkombinasjon med Ch. Montifaud Vieux Pineau des Charentes Rouge. En sterkvin laget på cabernet sauvignon og merlot med hele 140 g/l sukker. Den dufter og smaker av røde sommerbær og er supplert med litt Cognac. Supert til den fete leveren.

Blåskjellsuppen er varm og deilig. Ukomplisert, trygg og god. Den er kremet, velduftende og har fått en klunk sherry oppi seg som hever smaken. Grønnsakene er finhakket, men vi skulle gjerne hatt flere enn tre blåskjell i suppen. Jeg synes heller ikke sancerren fra Loire er supergod match. En chablis med nøttepreg hadde passet bedre.

Piggvarretten ser grå og trist ut med en brun fennikelpuré i bunnen. Fisken er saftig, fint krydret, og det er godt med sprø potetchips, skalldyrskum og syltet fennikel. Lakrissmaken fra grønnsaken kler fiskeretten godt, og her treffer de godt med Jean-Marc Boillot Macon Village 2020 med smørtoner og mineralsk avslutning.

Michelin-guiden er blitt mer uformell de siste 15 årene. Man trenger ikke ha duker, og steder med bestikkeske på bordet får stjerne i boken. Fokuset er på spennende, moderne nordisk mat, og med det forsvant mange av de klassiske spisestedene ut av listen.

Flere jeg kjenner, går kun på Feinschmecker fordi det er rolig der, bra service og god mat. De har truffet sin nisje og har betalingsvillige gjester. Det spennende er om barna følger i foreldrenes fotspor. Ellers visner man fort bort, som kunstforeninger og bokklubber.

Kveldens beste rett er reinsdyrfilet fra Røros. Godt håndverk fra kjøkkenet, gode råvarer og fine kombinasjoner. Rødvinssausen er smaksrik, kjøttet saftig og mørt, sødmerik sellerirotpuré passer godt til, og syrlig tranebær løfter smaksopplevelsen. Supplert av en god syrah fra Saint-Joseph er dette knallgodt.

Det blir i overkant mye blåmuggost i neste rett. Glovertind fra Strandli gård er kremet og mild og hard. Den kommer med bacon, honning og potetsticks. Kveldens mest vågale servering, men dominerende og mektig. Det blir tungt, og det burde vært mer honning.

Det hjelper med sødme fra Pittermännchen Riesling Spätlese, men her kunne de valgt en vin med mer sukker for å stå imot all osten. En auslese eller tokaj hadde funket bedre.

Desserten er mektig og bra med bakt pasjonsfruktkrem, pecannøtter, appelsinsalat og kokossorbet. Friskt og passe søtt.

Det er gjennomgående mye og god mat, men ikke så spennende smaker eller kombinasjoner. Gjestene forventer kanskje ikke mer av kreativitet og utfordringer, men med så streite retter er det lett å skjønne at Michelin-guiden hopper bukk over dem.

De er dyrere enn Michelin-restaurantene Schlägergaarden, Hot Shop og Hyde, men langt fra samme nivå. Når vinpakken i tillegg er ganget med rundt fem av polpris, får heller stamgjester og naboer nyte klassisk kokekunst på egen hånd.