Noen vil huske den Oscar-belønnede dramakomedien «Sideways», regissør Alexander Payne og skuespiller Paul Giamattis gjennombruddsfilm fra 2004.
Der ble Giamattis rollefigur flere ganger bedt av sin beste venn om ikke å gi etter for «the dark side». Han var dypt deprimert etter et samlivsbrudd og søkte helst tilflukt i noen flasker årgangsvin.
I Payne og Giamattis nye film, «The Holdovers», har Giamattis rollefigur for lengst gitt opp. Det gjør ham ikke noe mindre interessant – eller morsom. Men humoren er av det mer bitende slaget.
Han drikker ikke lenger god vin, men har whisky i skrivebordsskuffen. Han venter ikke lenger på å bli skuffet – han har forsonet seg med det.
Paul, som han heter i filmen, er selvsagt ikke den samme rollefiguren. Men det er vanskelig å ikke sammenligne. Payne får Giamatti til å ta i bruk de samme mørke komediemusklene som var så effektive i «Sideways», men som han har hatt mindre bruk for i macho serier som «Billions».
Sammen med et ensemble av nykommere og garvede veteraner gir Giamatti oss kanskje sin beste rolle noensinne.
Paul Giamatti og Dominic Sessa hever filmen høyt over det tradisjonelle «kostskole-dramaet». Foto: UIP
Forakt for overklassen
Filmen har alle ingrediensene som kan gjøre den til en alternativ julefilm-klassiker. Paul (Giamatti) er lærer på en kostskole for overklassegutter i New England. Året er 1970, og elevene skal hjem til jul. Men ikke alle.
Noen «holdovers» må være igjen fordi foreldrene hverken har tid eller ork til dem. En av dem er Angus (Dominic Sessa), klassens mest oppvakte og problemfylte elev.
Paul har stort sett forakt for disse selvrettferdige guttungene. Angus er intet unntak, i hvert fall ikke i starten. Men tilfeldigheter vil ha det til at Paul får hovedansvaret for ham alene, da resten av de som har måttet bli værende, likevel slipper unna.
For første gang må de to bli bedre kjent med hverandre på andre premisser. Men det skjer ikke uten konfrontasjoner og ydmykelser. Paul er en gjenstridig og sosial kløne av en annen verden. Det er da skolens kokk Mary kommer dem til unnsetning. I Da’Vine Joy Randolphs skikkelse er hun en formidabel figur som ikke legger fingrene imellom.
Et vennskap mellom tre ensomme sjeler som ved starten av julehøytiden fremstår som altfor skjørt og usannsynlig. Foto: UIP
Passiv-aggressiv humor
Kanskje fremstiller jeg denne komedien som mer hjertevarm enn den er. Alexander Paynes tilnærming er en slu miks av humor og alvor, der det sentimentale holdes i sjakk av et ganske illusjonsløst syn på livet.
Paul er nesten en tapt sak som et godt medmenneske, men det er ikke Angus. Han er på vei mot noe langt bedre enn det han kommer fra, bare han får en viss rettledning. Pauls omvendelse, fra å forkaste Angus til å tolerere ham, og ja, nesten like ham, blir også vår omvendelse. Det er da vi endelig finner noe å holde oss fast i ved Pauls komplekse personlighet.
Frem til da er det mest å humre over for de av oss som har sans for en viss passiv-aggressiv humor. Pauls fremste våpen er ordene. Han møter sin like i Mary, en slagferdig og såret svart kvinne som ser tvers gjennom ham. Det er begynnelsen på et vakkert vennskap, tro det eller ei.
Oscarnominert med god grunn
Payne skaper en atmosfære som puster og lever på egen hånd. Den gjenoppvekker ikke bare en annen tid som oppleves som her og nå, men er også tydelig påvirket av syttitallsfilmen.
Filmens åpning er tilsiktet retro: Den knitrer og har gammeldags sensurbevis. Dette er kanskje en litt billig gimmick. Men filmen føles som den er skutt på 35 mm og har den samme løse syttitallsstrukturen.
Det som syr filmen sammen, er skuespillerprestasjonene Payne henter frem, også fra birollene. Giamatti og Da’Vine Joy Randolphs er med god grunn nominert til Oscar. Filmens største funn er debutanten Sessa. I ham har Giamatti møtt sin jevnbyrdige. Det sier ikke så lite. Sammen utgjør de vinterens mest minneverdige trio på kino.
