Historien om hotellet for leiemordere fra «John Wick»-filmene brettes ut i en miniserie. Alt ligger til rette for en heidundrende actionfest.
Så hvorfor elsker jeg den ikke?
Jeg elsket «John Wick». Filmene er blant de mest elegante actioneventyrene som er skapt i Hollywood de siste årene.
«The Continental» hopper tilbake i tid. Den forteller historien om hvordan Winston (Colin Woodell) ble sjef på det beryktede hotellet. Før han kommer så langt, må Cormac (Mel Gibson) kastes av tronen.
Politidetektiv KD (Mishel Prada) er mistenkelig interessert i det som skjer innenfor lukkede dører på The Continental. Foto: Katalin Vermes/Starz Entertainment
Mel Gibson går bananas
Miniserien er helt grei. Den gjør mye riktig.
Handlingen er satt til 70-tallet, og New York er rammet av søppelstreik. Det har gitt produksjonsdesigner Drew Boughton mulighet til å gjenskape byen som forsøplet, nedtagget og farlig. Vietnamkrigen ulmer i bakgrunnen, og neonlys står i sterk kontrast til de forfalne bygningene. Serien fremstår som en blanding av «Shaft» (1971), «Mean Street» (1973) og en dose «Gudfaren» (1972).
Skuespillerne leverer også godt. Ray McKinnon som leiemoderen som også er lidenskapelig opptatt av planter, er morsom. Mel Gibson dominerer hver scene han er i. Han er herlig idet han går bananas som gal mafioso med en besettelse for bønn og klassisk musikk.
I tillegg brukes 70-talls låter for alt det er verdt. Fra Pink Floyd «Welcome to the Machine» via Hearts «Barracuda» til Three Dog Nights versjon av «One Is The Loneliest Number». Serien bruker til og med Baccaras «Yes Sir, I Can Boogie» i en torturscene som selvsagt er et vink til Tarantinos «Reservoir Dogs» (1992).
Verdig og rørende finale for voldelig antihelt
Serien vil mye
Hva er det da som gjør at jeg ikke blir engasjert?
Er det fordi noen av actionsekvensene er for mørke og rotete til å imponere? Er rollegalleriet for stort? Historien litt rotete fortalt?
Jeg kan svare ja på alle punktene. Rollegalleriet kunne uten tvil vært strammet inn. Serien vil fortelle veldig mange historier, men ikke alle fremstår like essensielle.
Det skal tross alt mye til for å nå filmenes sofistikerte voldsballetter til anklene. Serien har ikke like høy standard, men i finalesekvensen utviser koreografene både kreativitet og humor.
Likevel tror jeg ikke at disse punktene er hovedproblemet.
Cormack (Mel Gibson) ber og dreper om hverandre. Foto: Katalin Vermes/Starz Entertainment
Det lille ekstra
«The Continental føles for mye som et glattpolert produkt. Et ganske vellaget produkt, om så skal sies. Den fortjener ikke en dårlig karakter, men den mangler sjel. Det lille ekstra som gir entusiasme og skaper magi.
Filmene var kreative, hadde overskudd og et bankende hjerte. Da jeg så serien, tok jeg meg flere ganger i å savne Keanu Reeves. Han er ikke verdens største skuespiller, men han er John Wick.
Gladvold, brutalitet og leiemordere med bisarre æreskodekser blir bare ikke helt det samme uten ham.
