Han er sliten nå, vår leiemorder. Det har vært mange blodbad siden John Wick startet sitt hevntokt etter drapet på sin elskede hund i 2014.
Etter fire kapitler er det bare å fastslå at også den siste filmen er noe av det beste som er laget innenfor actionsjangeren.
Jeg starter med å repetere en advarsel fra en anmeldelse av tidligere filmer: Liker du ikke actionfilmer, styr unna.
Selv for hardbarkede actionfans er dette voldsomt, men det liker vi. Det eneste minuset jeg kommer på, er lengden. Filmen har est ut siden den slanke og elegante første filmen. Kapittel fire er nesten tre timer langt, men du verden for en berg-og-dal-bane-tur du får.
Er du fan av sjangeren, er dette julaften, nyttår og bursdag på samme tid.
Total kontroll
«John Wick: Chapter 4» starter med en blodig hånd som slår hardt. Bang! Slik fortsetter det.
Historien starter der den forrige slapp. John Wick, nok en gang i Keanu Reeves skikkelse, er en jaget mann. Dusøren vokser og vokser. Alle leiemordere på kloden er etter ham. Han er fritt vilt med få venner på sin side.
Vi får gjensyn med både Bowery King (Laurence Fishburne) og Winston (Ian McShane). Litt vemodig er det å se Lance Reddick gjenta rollen som Charon. Reddick døde brått forrige uke, bare 60 år gammel.
Den skremmende Marquis, iskaldt spilt av Bill Skarsgård, ønsker total kontroll. I bakgrunnen lurer det myteomspunnede De høye herrers bord. I løpet av filmen blir gamle allierte til fiender, og vi får vite litt mer om mytologien rundt leiemordernes barokke tegneserieinspirerte univers.
Ingenting er overlatt til tilfeldigheter. At leiemordernes lokale radiostasjon heter Wuxia, er for eksempel et nikk til filmens inspirasjonskilde – kinesisk kampfilm.
Oss leiemordere imellom: Laurence Fishburne, Keanu Reeves og Ian McShane. Foto: Murray Close / Lionsgate
Hvem er den mystiske Tracker (Shamier Anderson) og kommer også denne hunden til å lide samme skjebne? Foto: Murray Close / Lionsgate
Akira (Rina Sawayama) er ikke begeistret for et nytt møte med John Wick. Foto: Murray Close / Lionsgate
Hinsides vakkert
Chad Stahelski har regissert alle filmene. Han startet karrieren som stuntmann. Med disse fire filmene viser seg han som en mester i velkoreograferte, elegante og stilige voldsballetter.
Mange av sekvensene er hinsides vakkert komponert. En god actionfilm utnytter det som gjør film til film. Rytmen, klippingen, lyssetting og kameraarbeidet er en visuell nytelse.
Det gode håndarbeidet som ligger bak filmene, fører til at de skiller seg ut. Fortsatt imponerer kampscenene med sine lange tagninger og rolige kamerabevegelser. Hver scene er koreografert ned til minste detalj. Og for noen makabre danser vi får. Dette er ikke jukset til på klipperommet i ettertid.
Hotellsekvensen i Osaka, den hemningsløse klubbscenen i Berlin, samt den elleville sekvensen ved Triumfbuen i Paris, hvor kulene flyr og bilene suser forbi, er ekstreme. Sekvensen inne i et forfallent herskapshus er filmet i fugleperspektiv og er et fascinerende skue. Det er brutalt, hardtslående, ganske blodig, men veldig underholdende.
Reeves er perfekt
All denne slåssingen krever god fysikk av skuespillerne. Keanu Reeves gjør en strålende figur som den etter hvert mørbankede antihelten. Han er ingen stor metodeskuespiller, men i denne rollen er han perfekt.
Oversikten hos IMDb viser at listen med stuntfolk er lang. Det samme er listen med navn som jobber med såkalt «location management», altså med å finne steder å filme. Resultatet ser da også vanvittig bra ut. Det er kanskje ikke så rart når den er filmet på steder som Kraftwerk Berlin, Louvre, Palais Garnier, The National Art Center i Tokyo og Wadi Rum.
Selv om jeg skal innrømme at jeg koste meg i nesten tre timer, er det greit at eventyret er over. John Wick er sliten. Du kan se at det blir tyngre og tyngre for hvert steg han tar. Jeg var også utslitt da finalen nærmet seg. Det går rykter om del fem, men historien kan fint slutte her. Kapittel fire er en verdig og rørende slutt på et storslått actioneventyr.
