Henter frem en sleip psykopat, og fortsetter å underholde

Som strømmetjeneste må man ha en del ting på plass. En spennende krimserie eller fire. Ungdommelig drama om sex og identitet. Noe blodig true crime. Alt hjelper.

En strømmetjeneste i eliteklassen må også vekke til live det bransjen kaller en IP. Intellectual property. Rettighetene til å gjøre hva man vil med et univers folk kjenner.

HBO Max har brukt milliarder på å gjenforene stjernene fra «Friends» og «Sex and the city». Paramount+ lager ny sesong om seriemorderen Dexter. Hos Netflix gnir de seg i hendene over den kanskje mest overraskende suksessen, «Cobra Kai».

Serien velter seg i 80-tallets «The karate kid»-filmer. Strømmegiganten investerte i rettighetene etter Youtube la ned sin dramaproduksjon og solgte unna. Nå høster Netflix resultater.

Feiden mellom Johnny Lawrence og Daniel LaRusso har ikke bare vært en massiv seersuksess. Gjennom flere sesonger har «Cobra Kai» vært like fornøyelig og nostalgisk som rørende og godt fortalt. I sin fjerde sesong fortsetter serien å levere harde spark og myke klemmer man fråtser seg gjennom.

Johnny Lawrences karatestudio Eagle Fang og Daniel LaRussos Myiagi Do har slått seg sammen. Hovedfienden er Cobra Kai, drevet av Lawrences onde eks-mentor John Kreese. Dersom Lawrence og LaRusso vinner den prestisjetunge All Valley-turneringen, skal Cobra Kai legge ned for alltid. Fordelt mellom seg har de voksne en skokk ungdommer fra San Fernando Valley.

LaRussos barn Sam og Anthony ser perfekte ut fra utsiden, men sliter med å ta de riktige stegene inn i en krevende ungdomstid. Lawrences sønn Robby er fremdeles full av sinne mot faren som forlot ham som nyfødt. Sams nemesis Tory er kastet ut fra skolen. Hun skyves mellom karate, kjipe slektninger og Sams overbeskyttende mor.

Sesongen graver dypt i «The karate kid»s kiste av intellectual property. Der finner de frem en megaskurk mange av oss nok har glemt: den glatte psykopaten Terry Silver fra fiaskoen «Karate kid 3». Han splitter og hersker og herjer. Silver sørger for ekstra lite stabilitet i karatemiljøet før All Valley skal avgjøre karatens fremtid i dalen.

«Cobra Kai» leker ivrig med nostalgiske referanser. Musikk står sentralt. Chicago-vokalist Peter Ceteras kredibilitet som badass diskuteres. En kort passiar om at ekte thrash-fans kan forskjellen på Exodus og Metallica noteres. Johnny Lawrence viser frem garderoben av Van Halen- og Black Sabbath-skjorter.

Dette blir dog bare hyggelig innramming av det serien forsøker å si noe om: viktigheten av trygge rammer. Stabilitet gjennom tillit mellom generasjoner. Nå og da blir samtalene litt for dype for seriens 80-tallsarv. Da brytes den moderne pedagogikken opp av anakronistiske mantra. Vold blir grei løsning på konflikter. Angrep er bedre enn forsvar. Feminisme er noe Johnny enten avfeier som umandig eller benytter kynisk til sin egen fordel.

Dette oppleves likevel som åpenbare gufs fra Johnnys storhetstid, og fremstår som et komisk relieff for de langt mer oppdaterte ungdommene og deres utfordringer. Slik blir «Cobra Kai» et underholdende møte mellom amerikanske generasjoner, hvert fall slik vi kjenner generasjonene fra TV. Et annet interessant aspekt er at Daniel LaRussos besserwisser-oppdragelse av barna fremstilles som både irriterende og effektfullt.

Mange foreldre vil sikkert kjenne seg igjen i hans behov for å gå til angrep på digitale duppeditter. Det mest sjokkerende med «Cobra Kai» er ikke at pappa LaRusso knekker sønnens spillebrett i raseri, men at det ser ut til å funke. Det er lett å tolke det som annet enn realisering av en mørk fantasi fra manusforfatterne, men samtidig gir det «Cobra Kai» en litt forvirrende moralsk pekefinger. Lærte vi ikke nyss at man skal snakke med sine barn og ikke tvinge dem til ting? Her kommer Aftenpostens oppdragelsespodkast «Foreldrekoden» til duk og dekket temabord.

Sesongen bruker litt mye tid på å komme i gang, og er tre-fire episoder for lang. Avslutningsvis hentes mye inn med noen fantastiske All Valley-finaler. Musikken dundrer ut som fra Hans Zimmers festrom, karatekampene får leve og puste og blø. En etter en kaster karakterene ut ess fra ermet, og en overraskende avslutning sparker oss på hodet inn i sesong fem. Netflix forvalter sine rettigheter på fineste vis, og suksessen er massiv.

Denne fjerde sesongen av «Cobra Kai» er allerede på toppen av Netflix-listene her hjemme. Seerne strømmer til denne karatehistorien som stammer fra da montagen var hellig, Bill Conti herjet på filmmusikk og underdogen var den evige helten. «Dirty dancing», «Top Gun», «Flashdance» og «The karate kid» tok arven fra «Rocky» inn i et nytt tiår. Etterdønningene kjennes fremdeles, blant annet i serier som «Cobra Kai».

«I may be a monster, but I am an evolving monster», sier Dexter Morgan i et øyeblikks selvrefleksjon. Seriemorderen og rettspsykiateren fra Miami er tilbake, og har gjemt seg i en vinterby langt nord på USAs østkyst.

Jeg vet egentlig ikke hvor mye han har utviklet seg, men alle utfordringene fra de nye omgivelsene gjør serien spennende og karakteren hans interessant igjen.

Dexter: New blood er blitt et overraskende bra gjensyn med en favorittmorder. Jeg savner fremdeles The Trinity Killer, men Dexter Morgan står likevel for 2021s fineste comeback.

Den nylig avsluttede «Gomorra» er basert på en film som var basert på en dokubok om Napolis hardeste krim. Gjennom fem sesonger beveget det italienske gangstereposet seg langt fra Roberto Savianos originale fortelling. Likevel føles det som «Gomorra» har gått full sirkel tilbake til start. Det handler om vold og vennskap. Makt og misforstått lojalitet. Selvsagt også om klassikeren: hvor vanskelig det er å bryte ut av livet man er født inn i. Historien om Genny, Ciro og deres mafialiv var blant fjorårets sterkeste serieopplevelser.