Det begynner som det pleier i «Gomorra». Melankolsk italiensk pop mikses med knitrende elektronika. Motorsykler sklir gjennom natten. En lastebilsjåfør svetter. Politiet seiler opp på siden. En annen bil tar en ulovlig sving for avledning. Politiet biter på.
Mafiabossen Gennaro «Genny» Savastano kan gå ut av bilens lasterom etter nok en dag utenfor myndighetenes kontroll.
«Dette er ikke et skjulested. Det er et fengsel. Og jeg stengte meg inne selv», pruster en sorgtung Genny.
Dermed er tonen satt for denne siste, overraskende gode sesongen av den italienske mafiaserien «Gomorra».
Overlever han? Salvatore Esposito er inne i sin femte sesong som mafiaarvingen Gennaro Savastano. I denne avsluttende sesongen er det mer intenst enn noensinne. Foto: HBO Max
Vold og vennskap
Serien er basert på en film som var basert på en dokubok om Napolis hardeste krim. Nå har den beveget seg langt fra Roberto Savianos originale fortelling. Likevel føles det som «Gomorra» har gått full sirkel tilbake til start. Det handler om vold og vennskap. Makt og misforstått lojalitet. Selvsagt også om klassikeren: hvor vanskelig det er å bryte ut av livet man er født inn i.
Mange serier går seg vill når suksess strømmer på. Briljante «Succession» er et godt eksempel. De første episodene av årets sesong ble som en treningskamp i pingpong uten interesse for et stort publikum. «Gomorra» gjorde det samme gjennom en noe seig fjerde sesong, men som «Succession» har den funnet tilbake til gullformen.
På den ene siden samler denne finalerunden tråder fra tidligere. Savastano og Levante-familiene har et endelig oppgjør. Mafiahipsteren Sangre Blu blir satt i spill igjen. Riktignok uten mikrobryggerskjegget, men med et dødsønske som fremstår uvant til og med i en voldsfontene som «Gomorra».
Fra revirpissing til likskjending
På den andre siden avslører jeg ikke mye når jeg sier at L’Immortale dukker opp igjen. Ciro Di Marzios kallenavn er tross alt Den Udødelige. Slik runder «Gomorra» av med å sveipe innom sjangrene den har leflet med og omfavnet.
Ungdomsdrama. Mafiathriller. Narkokrim. Såpeopera. Alt er med, sett gjennom de sørgmodige brillene «Gomorra» aldri lar skli ned på nesetippen.
En serie som «Gomorra» står alltid i fare for å eskalere sin indre logikk så kraftig at det er vanskelig å henge med. Kulene flyr. Blodspruten står. Svikene kommer raskere enn du kan si «motorsykler bakfra».
På et tidspunkt er hanekampen så overtydelig at en mafiaherre faktisk pisser en strek på bakken foran Genny for å markere revir. Dette overgås kun når likskjending blir hevnmetode. Eller forresten! Jeg hadde nesten glemt at en episode tilbringes i en gulag i det gamle Sovjet. Det tar definitivt av.
Salvatore Esposito er god i rollen som Gennaro Savastano. Foto: HBO Max
Årets mest intense opplevelse
Gjennom å sirkle inn på Gennys utfordringer holder serien likevel beina på den sprukne asfalten. Kona og sønnen Pietro dras inn i hans mørke magnetfelt. Områdesjefene tviler og tror om hverandre. Ciros karisma gjør Genny usikker. Kan han som privilegert mafiaarving stille opp mot en tidligere bestekompis som slo seg opp fra oppvekst som foreldreløs sigarettsmugler til byens sterkeste?
I to av episodene som er kommet så langt treffer faktisk «Gomorra» bedre enn noensinne. Episode 2 drar innom Øst-Europa for å bygge sesongens reisverk. På veien får vi et én-til-én møte kun nevnte «Succession» kan matche med sine brutale møter mellom foreldre og barn.
Episode fem meisler ut lojalitetskonflikter som tar oss mot de siste episodene. Hvor galt det kommer til å gåer vanskelig å spå, men jeg kan ikke skjønne hvordan noen skal komme levende fra det. Ikke engang Den Udødelige. Den reelle frykten for at alle skal dø holder «Gomorra» gående som årets mest intense opplevelse på den lille skjermen.
