Med «Blodsbrødre» melder TV 2 og produsentene i Monday Scripted seg på kappløpet å lage den store norske gangsterfortellingen. Realistisk bydelskrim skal møte breial gangsterkrim og mørkt drama. Ambisjonene er store.
Netflix har allerede annonsert at de lanserer serien internasjonalt med navnet «Gangs of Oslo». Premien om man lykkes er solid.
Svensk seriebransje har herjet med «Snabba Cash». Tyskerne har «4 Blocks». Amerikanerne skapte moderne krimdrama med «The Wire». De handler alle om å se krim som en integrert del av et samfunn, og hvordan det påvirker alt og alle i et nærmiljø.
Lykkes «Blodsbrødre» med å nå de nevnte til pistolbeltet? Nei. Har serien spenning som gjør den verdt å se? Definitivt.
«Snabba Cash» ruver over handlingen
Den unge politimannen Moaz er overført fra Oslos vestkant. Nå er han i politiets gjengenhet på østkanten. Samtidig dukker Rami opp fra eksil i Egypt. Han er sjef for Enemiez. Rami er også barndomsvenn av Moaz. Han vil ha lojalitet fra den gamle bestisen.
En ny brikke i gjengen blir den smarte Tarik. Han kjeder seg så mye på skolen at han blir løpegutt med pistol, glinsende Iphone og ny dyr boblevest.
«Blodsbrødre» handler om det kriminelle livet på Oslos østkant. Samtidig vil den gi innsikt i konsekvensene av Enemiez’ herjinger. Inspirasjonene for serien er åpenbar. Spesielt nevnte «Snabba Cash» ruver over handling, roller og miljø.
Emir Zamwa (t.h) og Mohammed Youssef er barndomsvennene Moaz og Rami. I voksen alder står de på hver sin side av loven. Foto: TV 2
Krimthriller med bankende hjerte
«Blodsbrødre» treffer når den bygger plott. Spesielt de to siste episodene er solid krimthriller. Serien forsømmer derimot ofte krimdramaets krav til autentisitet. Flere av seriens hovedkarakterer kastes ut i handlingen uten at vi blir kjent med dem.
Spesielt Tariks utagering er lite motivert. Den skolesmarte gutten siterer lovtekst og herjer på prøver, men hopper på Enemiez-toget når anledningen byr seg. Hvorfor?
Forsøker «Blodsbrødre» subtilt å fortelle oss at alt er meningsløst? At til og med de smarteste blir dratt ned i kvikksanden når gjengen rekrutterer fra skolegården? Tariks raske vei ned i kriminalitetens uglamorøse hverdag blir mer kunstig enn interessant.
Dialog virker uferdig
Slik skjemmes også serien av svak prat. «Hva fikk til deg til å gå så ut av karakter», sier en politi keitete til en annen i en av seriens mange flate replikkvekslinger.
Politi, politikere og kriminelle kunne blitt tredimensjonale figurer med bare litt friskere dialog. Praten i skolegården, på spaning eller stemmesanking virker ofte uferdig. Det forstyrrer nok til at det i perioder er lett å avskrive den som mislykket forsøk.
Sjelen er til stede
Bak den ofte stive praten finnes lyspunkter. Enemiez-lederskapet med Rami, Omar og deres hjelpere har interessant dynamikk der paranoia skyggebokser med lojalitet.
«Blodsbrødre» har også et skjelett av spenning som står på egne ben. Dessverre er det grodd for lite kjøtt på beinet, men seriens sjel er dog til stede. I et norsk serielandskap der Sandnes og Odda blir vist frem, oppleves det veldig riktig at Oslos rufsete underverden får boltre seg. Byens underside ser da også rufsete, grå og ekte ut i «Blodsbrødre». Selve miljøet som tegnes opp har også et potensial, selv om det ikke forløses.
At serieskaperne vil forsøke å fortelle disse harde krimhistoriene med mennesker og skjebner i sentrum er en prisverdig utvikling. Selv om det ikke lykkes med «Blodsbrødre», er dette forhåpentlig starten på store fortellinger fra Oslos skyggeside.
