Trist fra Gladkokken

Influenseren Gladkokken har fått sette sitt preg på et hjørne av Østbanehallen. Med sine 119.000 følgere på Instagram var han kanskje det som skulle til for å trekke folk til restaurantlokalene som tidligere huset Oppland Burger and Steak.

Vi er innom i lunsjtiden og må velge blant bordene inntil rulletrappen opp til Oslo S. Restauranten har også en andre etasje, men der er det ikke mulig å spise i dag.

Vi slår oss ned og åpner menyene. Mye frister, som koreansk kyllingburger og biffsandwich fra kullgrillen. Vi bestiller litt av hvert.

– Det vil ta 20 minutter, får vi beskjed om, selv om det knapt er gjester her.

Klokken er 20 minutter over lunsjsulten. Men hva gjør vel det når briochebrødet glinser og cheddarosten tyter ut?

Jeg har valgt «classic cheeseburger» og er foreløpig fornøyd med valget. Både topp og bunn har en imponerende høyde. Dette må være luftige og saftige saker, tenker jeg mens jeg registrerer at smash-trenden ikke har nådd dette hjørnet av Østbanehallen.

Her må man bruke kniv og gaffel. En gjennomsnittlig munn klarer ikke å gape over alle lagene.

Så kommer skuffelsen. Brødet er tørt. Burgerkjøttet er tørt og kompakt. Baconet er seigt. Friesen mangler salt og er ikke sprø i det hele tatt. I tillegg er de lunkne.

Spisefølget har varierende grad av hell/uhell i hva de har bestilt. Jeg har nok trukket det korteste strået sammen med han som valgte club sandwich. Brødet er mykt, sausen smaker generisk, men kyllingen er saftig og godt krydret.

Biffsandwichen med kullgrillet biff serveres også på mykt brød, som burde vært ristet. Kjøttet er rettens høydepunkt - godt krydret og mørt. Den store mengden ostesaus gir en rund og god smak innledningsvis, men blir litt kvalmende når den kjølner og stivner.

Vi konkluderer med at måltidets høydepunkt er den koreanske kyllingburgeren. Igjen er brødet tørt, men fyllet imponerer. Kyllingen er saftig og sprø, toppet med en syrlig tomatbasert saus med hint av chili.

Chilicheese-burgeren har de samme utfordringene som min cheeseburger, men treffer litt bedre. Til tross for at brød og kjøtt er tørt, er det her en god mengde chilisaus med kjøttdeig som gir litt saftighet og mild chilismak.

Vi har også bestilt søtpotetfries. Av en eller annen grunn er disse knasende, varme og salte. Det må nevnes at friesene bestilles separat.

Burgerne serveres uten tilbehør og koster 249 kroner. For et komplett burgermåltid med burger, fries og brus må du ut med 372 kroner. Det er mye penger for et under middels måltid.

Vi skal tilbake på jobb, men vurderer om vi rekker dessert. Det avhenger av hvor raskt de kan servere den.

– Ti minutter, sier servitøren. Hun forklarer at eplekaken serveres lun og må varmes opp i ti minutter.

Dette kan umulig stemme. Kaken vi får etter ti minutters venting er iskald. Smaken og konsistensen minner om en standard eplekake vi bakte i heimkunnskapen (dagens mat og helse).

Pynten er også litt corny. Det er strødd mange små biter av hvit sjokolade ved siden av, uten at de tilfører noe til retten. Harde klumper av sjokolade til kald kake. Nei, desserten redder ikke måltidet.

Det er ingenting som sitter helt på Gladkokkens restaurant. Burgerbrødet er tørt, baconet seigt, og den varme kaken serveres kald.

Slike feil kan man gjerne overse på en typisk hurtigmatsjapp man er innom på vei fra A til B. Men her har de faktisk satt seg opp som ordentlig restaurant, med priser som gjør at man forventer så mye mer.

Det er uklart om Gladkokken selv står på kjøkkenet, eller om han bare har lånt bort navnet sitt. Uansett fungerer konseptet dårlig. Man skal bli glad av å spise på restaurant. Det blir man ikke her.