«Disse jentene var noen flyfiller, rett og slett prostituerte». Omtrent slik lød tilbakemeldingen fra en ansatt i Riksarkivet da filmskaper Lena-Christin Kalle i 2016 forhørte seg om hvorfor hun ikke fikk tilgang til informasjon om interneringen av såkalte «tyskerjenter» etter krigen.
Den ansatte er ikke navngitt, og Riksarkivets ledelse vil ikke vedkjenne seg at samtalen har funnet sted. Kalle rekonstruerer samtalen. Hun lar den bli stående som et eksempel på det offisielle Norges likegyldige holdning til disse kvinnenes skjebne.
Det var opp mot 400.000 tyske soldater i Norge under okkupasjonen. Man regner med at et sted mellom 40.000 til 100.000 norske kvinner innledet et forhold til en tysk soldat. Men tallene må tas med noen klyper salt. Det er forsket lite på emnet. Et uomtvistelig faktum er det i hvert fall at flere tusen av kvinnene ble mishandlet og internert etter krigen uten lov og dom.
I interneringsleirene satt om lag 2000 kvinner i opp til et år. De yngste var tenåringer. Kvinner som hadde giftet seg med sin tyske mann, mistet statsborgerskapet og ble deportert til Tyskland etter krigen.
Stemplet som «åndssvake»
Lena-Christin Kalle begynte å interessere seg for denne neglisjerte og glemte historien allerede i 2008 som gravende journalist. Men den vokste så mye i omfang at en artikkel ikke kunne bære den – det måtte bli en dokumentarfilm. Det skal vi være glade for.
Det er riktignok ingen elegant og spesielt filmatisk dokumentarfilm. Men den er effektiv i sin graving og fremlegging av funn. Kalle er selv tydelig til stede foran kamera, men uten å ta unødig oppmerksomhet fra de overlevende kvinnene som forteller sin historie. Kalle kaller behandlingen av kvinnene den verste forfølgelsen av kvinner i Norge i moderne tid. Det er ingen overdrivelse. Det som kommer frem, er graverende.
Da helsedirektør Karl Evang etter krigen utnevnte en psykiater innen politiet til å foreta en «IQ-test» av de internerte kvinnene, konkluderte hun med at kvinnene var «åndssvake». Det ble selvsagt slått stort opp i pressen.
Da en ny statsråd var på befaring i den største leiren et år senere, utløste det så mange minner om de tyske fangeleirene han selv hadde sittet i under krigen, at han gikk inn for å avvikle hele leiren. Den nevnte psykiateren protesterte. De var jo ikke ferdige med planene om å sterilisere kvinnene!
Evig fordømmelse
Mishandlingen av kvinnene foregikk på mange nivåer. Noen ble plassert på «nerveklinikk», som en av dem kaller det, og utsatt for elektrosjokk. De var i realiteten fritt vilt.
En av kvinnene vegrer seg lenge for å stå frem i filmen, men velger til slutt å vise ansiktet sitt. Foto: Norsk filmdistribusjon
Tidsvitner forteller om hvordan kvinnene etter frigjøringen ble forfulgt av rasende folkemengder som ville snauklippe dem. Politiet så en annen vei og deltok i flere tilfeller i denne lynsjingen. Kvinnene var i realiteten rettsløse. De var ikke dømt etter noen paragraf i straffeloven og hadde derfor heller ikke krav på advokat. De ble dømt til en evig kanossagang som har vart helt frem til vår tid.
Det er ikke vanskelig å være enig med aktivist og krigsbarn Gerd Fleischer når hun kaller daværende statsminister Erna Solbergs forbeholdne unnskyldning til disse kvinnene for billig. Det er også en utfordring for filmen, rent visuelt, at det finnes så lite tilgjengelig bildemateriale. Noen bilder brukes flere ganger. Det blir unødig repeterende, men vitnenes stemmer er sterke og virkningsfulle.
Riksarkivet begrunner avslaget på tilgangen (for presse og allmennheten) med hensynet til kvinnene og deres nærmeste. Men slik statsarkivar i Bergen, Yngve Nedrebø, oppfatter det, oppnår man det motsatte: Det legges et offentlig slør over en skamplett på rettsoppgjøret etter krigen.
