«Piken med nålen» er et storslått og grimt eventyr

H. C. Andersens klassiske eventyr «Piken med svovelstikkene» har vært like avgjørende for vårt bilde av Københavns armod på 1800-tallet som Dickens' fortellinger om Londons fattige. «Piken med nålen» er en kompromissløs film som bryter med denne litteraturens forenklede menneskesyn.

«Verden er et grusomt sted», sier Dagmar (Trine Dyrholm) til Karoline (Vic Carmen Sonne) da sistnevnte dukker opp i hennes godteributikk med sin nyfødte baby. Vi befinner oss i København like etter første verdenskrig. Barnet er født utenfor ekteskap. Butikken er en dekkoperasjon.

Dagmar hjelper kvinner i nød med å adoptere bort barna til familier som kan gi dem omsorg. Hun tar seg godt betalt. Karoline er imidlertid så ubemidlet at hun blir værende hos Dagmar som gratis arbeidskraft. Et besynderlig avhengighetsforhold oppstår.

Den ene kvinnen er dominerende og hensynsløs, den andre svært sårbar. De er begge outsidere i et nådeløst samfunn der det ikke finnes noen skånsomme fall for «falne kvinner». Karoline begynner å ane uråd. Hvor havner de bortadopterte barna egentlig? Finnes det et liv for henne utenfor den dystre godteributikken?

Dette kan fremstå som en bunnløs tristesse, og på noen måter er filmen det. Filmskaper Magnus von Horn har ingen illusjoner på vegne av samfunnet som portretteres i filmen. Det er en darwinistisk pøl for de aller fleste. Men han har nok av illusjoner på vegne av filmkunsten.

Helt fra starten syder dette svart-hvite monokrome universet av en underlig og mørk atmosfære som formsikkert fester grepet. Med uvurderlig hjelp fra fotograf Michal Dymek, komponist Frederikke Hoffmeier og produksjonsdesigner Jagna Dobesz forvandles filmen til et skremmende og besettende eventyr. Det er på mange måter helt i ånden, rent stilistisk, med datidens ekspresjonistiske stumfilmer.

I en scene ser vi Karoline og Dagmar se en stumfilm på kino. Det slo meg der og da hvor lik Karoline er en stumfilm-karakter fra nettopp denne epoken. På noen måter er hun en naiv «barnekvinne» som er omgitt av all verdens ondskap. Som karakter i et manus kan jeg tenke meg at Karoline fremstår som nettopp det: av en annen verden.

Vic Carmen Sonne tilfører henne nok kjøtt og blod til at vi tror på henne. Hun må bare gjennomleve noen prøvelser som ville tatt livet av de fleste. Men Karoline er sterkere enn noen av oss kunne trodd, og det er lyset vi ikke så komme i enden av denne tunnelen.

Det sier mye om Sonnes prestasjon at hun makter å matche den formidable og rutinerte Dyrholm. Sistnevnte fortolker en manipulator med islett av kompliserende sårbarhet. De færreste skuespillere ville kunne stå opp mot Dyrholms fryktinngytende karisma på lerretet. Sonne forsvarer sin plass.

Det er rollefigurens miks av skjørhet og stahet som redder henne, men det er samtidig noe større ved skikkelsen. Det har noe å gjøre med ansiktet hennes på stort lerret. Sonne våger å gi oss uttrykk som sjelden slipper til i nærbilder i mainstreamfilmer.

I starten spiller hun Karoline som usympatisk. Noen ganger har hun en lite tiltalende nummenhet i blikket. Vi blir ikke bedt om å synes synd på henne. Gjennom groteske opplevelser som ville jaget menneskeligheten ut av de fleste av oss, vokser hun som skikkelse. Vi tar til oss de uvante blikkene hennes, vi forstår mer av hvor de kommer fra.

Regissørens største sjansespill er å la komponist Hoffmeier få dominere lydbildet. Da jeg var liten, pleide jeg å lytte på kassett til lyden av hvaler som kommuniserte dypt under vann. Jeg fikk den samme lydlige opplevelsen her. Det er noen hypnotiske dronelyder langt der nede i filmens univers som kjemper om å slippe frem. Kanskje er det opptak fra hvaler, kanskje er det Karolines rop om medmenneskelighet. Det er i hvert fall ingen tvil om hvor filmskapernes sympati ligger.

Filmens fremste kvalitet er hvordan den aldri gir etter for fristelsen til å skape grøss bare for å sjokkere. Historien er basert på skjebnen til Dagmar Overby som ble dømt for en lang rekke barnemord i 1921. Men det er den fiktive Karoline som blir vår inngang til en forståelse av hva som kunne ha drevet disse kvinnene.

Dagmar, med Karoline som ubevisst medhjelper, er kanskje et monster. Filmens fremste fortjeneste er hvordan den får frem hvordan vi som fellesskap bidro til å skape slike monstre.