Overpriset og kjapt overstått

– Er du ute etter å bli stappmett på 20 minutter og betale nesten 700 kroner? Der få av rettene imponerer?

Spisefølget er skuffet, så vi må spole litt tilbake for å få med alle detaljer.

Ben Reddik åpnet dørene nederst på Grünerløkka for fem år siden. En uformell mezerestaurant med hjemmebakt pitabrød og fokus på økologiskog og lokale grønnsaker. Siden den gang har Oslo fått flere spisesteder med meze, og vi har hatt gode matopplevelser hos naboen Zarathustra og Feniqia i Bjørvika.

Enkelte lesere og venner hevder at Ben Reddik har tapt seg den siste tiden, så vi var spente i det vi gikk inn døren på hjørnet av Markveien og Leirfallsgata.

Menyen består av klassiske dipper og retter du finner i Syria, Libanon og Hellas. Her kan du plukke retter selv, eller gå, som oss, for «Full meze». Da får du en blanding av kalde og varme småretter til 695 kroner pr. person. 200 kroner mer enn for knapt halvannet år siden.

Vi føler oss skarpe i hodet og bestiller Overhex Mensa White fra Sør-Afrika. En floral, frisk og fruktig hvitvin ganget med 3,3 av prisen på Vinmonopolet. Her er mange rødviner fra Libanon og et beskjedent utvalg hvite fra Hellas, Italia, Sør-Afrika, Østerrike og Spania.

Lokalet er uformelt og intimt, men med noe skarpt, kaldt lys, og det er småkaldt i lokalet. Etter noen få minutter får vi masse dipper, pitabrød og grønnsaker på bordet.

En helt ordinær hummus, men vi liker bedre den på Feniqia. Årsaken er kanskje at alle dippene er veldig kalde, men humøret bedrer seg når vi får den deilige paprika- og valnøttdippen muhammara på fatet. En syrlig, fyldig og smaksrik dipp.

– Uten tvil den beste retten så langt.

Spisefølget vifter med den trekantede surdeigspitaen. En lun og saftig bit fylt med fetaost og et pent og fargerikt sting av grønn chili. Dem kunne vi spist en haug av. Ben Reddik har også mye grønnsaker på menyen og skiller seg fra Zarathustra med masse syltede og sprø grønnsaker til å dyppe i alle sausene. Det er veldig godt. Ferskosten labneh laget på yoghurt er også veldig kald, men passer utmerket til å dyppe grønnsakene i.

Men tempoet? 15 minutter er gått da også varmrettene kommer på bordet. Det går kjappere her enn hos alt-for-hurtige Dinner restaurant.

Rask servering og litt kjølig lokale bidrar til å få gjestene kjapt ut.

Varmrettene er gode, men imponerer ikke. Det malte lammekjøttet er fint krydret, men kunne vært hakket saftigere. Det er heller ikke så mye av det. Det samme gjelder for retten med kylling. Litt for lang varmebehandling har gjort at den ikke er så saftig, og også her kunne de vært rausere med mengden kjøtt. Retten løftes av den libanesiske hvitløkssausen toum og granateple.

Peprede og sprø reddiker hører selvsagt med på spisestedet, og tabbouleh er meget syrlig og frisk. Knasende sprøtt salatblad er toppet med bulgur og finhakket tomat, agurk og fin smak av mynte. Vi er i tillegg fornøyd med bakt aubergine. Det milde fruktkjøttet er toppet med sesamfrø-miksen tahini med noe sting og lett røkt preg. Det passer også godt med sprø, ristede nøtter til alt det myke.

– 695 kroner for full meze er omtrent det samme som hos Zarathustra. Jeg liker det lune lokalet hos dem bedre, og jeg synes deres oppdeling av måltidet i tre deler er mer spiselig, mener spisefølget.

Skal man først ha en «full meze», vil man jo gjerne sitte en stund i restauranten. Prisen er også stiv for litt kylling, lammekjøtt og grønnsaker. Hos Zarathustra fikk vi sjøkreps og en bedre opplevelse for en uke siden. Du blir kjapt mett, men dette er ingen minneverdig spiseopplevelse. En syltynn firer.