Vått krutt fra Oscar-vinner

Forrige uke ruslet sønnen min og jeg forbi Chelsea Hotel på Manhattan. Da jeg stoppet for å ta bilder av det legendariske hotellet, lurte han på hvorfor. Han er vant til at jeg driver popkulturell turisme – det seg være Treadstones hemmelige hovedkvarter på Upper East Side eller «Physical Graffiti»-bygningen lenger øst i byen – men her måtte jeg dra hele historien.

Ikke den om at Arthur C. Clarke skrev «2001: A Space Oddyssey» på et av rommene, men at Sex Pistols-bassist Sid Vicious sannsynligvis drepte kjæresten Nancy Spungen i mørket bak en av de vakre smijernsbalkongene. Historien skremmer like mye som den fascinerer, som en klassisk true crime fra rockens historiebøker.

Drapet, og Sid Vicious påfølgende dødelige overdose, er en tragisk epilog til kvartettens ville karriere. Den varte fra høsten 1975 til tidlig 1978. Den var like begivenhetsrik som den var innflytelsesrik.

Sex Pistols ga ut et album og spilte så vidt hundre konserter fra november 1975 til januar 1978. Da endret de det musikalske landskapet med sin rufsete, obsternasige og ultrafengende punkrock. Bandet imploderte to år etter de startet.

På veien fornærmet de nasjon, dronning og etablissementet med «Anarchy in the UK» og «God Save The Queen». Samtidig begeistret de et ungt publikum på herligste vis. De seks episodene av «Pistol» handler om disse årene.

Den Oscar-vinnende regissøren Danny Boyle («Trainspotting», «Slumdog Millionaire») tar utgangspunkt i Steve Jones. Gitaristen starter band med noen kompiser, Glen Matlock og Paul Cook. Rundt dem sirkulerer navn som senere ble store på hvert sitt felt. Designeren Vivienne Westwood. Den amerikanske musikeren Chrissie Hynde. Entreprenøren Malcom McLaren. Sistnevnte kobler Steve Jones med en ung kar med råtne tenner. Vips, så er Johnny Rotten vokalist i bandet. De kaller seg Sex Pistols.

Historien fortelles som en britisk oppveksthistorie. Slik sett er det smart å bruke selvbiografien Steve Jones ga ut for noen år siden. «Lonely Boy: Tales from a Sex Pistol» er en rørende fortelling om en seksuelt misbrukt, analfabet gutt fra undersiden av Englands harde 60-tall. At han skulle ende opp som en av rockehistoriens mest feirede kunstnere er virkelig en kamp mot oddsen.

I formidlingen av Jones’ historie treffer «Pistol» følelsesmessig blink etter blink. Forholdet til Chrissie Hynde er pent ungdomsdrama. Aggresjonen mot stefaren er effektivt forklart. Naive Steve Jones avhengighet av manager Malcolm McLaren skildres med humor og styrke.

Der «Pistol» dessverre svikter, er i fortellingen om selve bandet Sex Pistols. Livet i band er like vanskelig å filme som hverdagen som fotballspiller. «Pistol» faller i alle fellene sjangeren har satt opp.

Låtskrivingen presenteres som korte tegneseriestriper med kjappe punchlines. Kranglingen mellom bandmedlemmene er karikert og umotivert. Serien forteller ingenting nytt. Bandets etterpåklokskap dukker opp i konfliktene, og det gir historien en rar ramme. Det virker som alle årene med musikkpolitiets analyse av bandets korte karriere er skrevet inn i replikker. Dermed får aldri «Pistol» en aura av autentisitet eller tidsskildring.

Det hjelper ikke at de rare effektene Danny Boyle har gått for hverken er moderne eller 70-tallsretro. Visuelt planter ikke serien flagget i 1975. I stedet kompenserer de første episodene med et dyrt lydspor av The Who, T-Rex, Otis Redding og Pink Floyd.

Sistnevnte brukes underlig nok også til å understøtte en av seriens tidlige dramatiske øyeblikk. Det gjør «Pistol» til en generisk produksjon som har råd til å svi av penger på «Wish You Were Here». Det gjør ikke serien til et spennende blikk på fødselen av Englands mest notoriske band. Det er muligens derfor Johnny Rotten prøvde å stoppe seriens bruk av Sex Pistols-musikk?

Noen av skuespillerne gjør «Pistol» spennende å se på. Thomas Brodie-Sangster er kjent fra både «Love Actually» og «Game of Thrones». Han spiller driftige Malcolm McLaren med entusiasme og driv.

Den store stjernen er likevel Anson Boon som Johnny Rotten. Han er den siste av hovedpersonene som introduseres. Når han prøvesynger med en høyst personlig tolkning av Alice Coopers «I’m Eighteen» når serien et av sine høydepunkt. Johnny Rotten blir Sex Pistols-vokalist, og Anson Boon annonserer sin ankomst som fremtidig filmstjerne.

Men så faller serien gang på gang tilbake på klisjeene den selv kritiserer. Den gjør Sex Pistols meteoriske karriere til en forutsigbar fortelling fylt opp av de kjedeligste følelsesmessige reaksjoner. Det hele toppes med at Steve Jones og Johnny Rotten sier seg sant enige om at verden kommer til å huske dem, ekvivalenten til «alle var enige om at det hadde vært en fin tur»

Fortellingen om hvordan hiv/aids rammet det homofile miljøet på tidlig 80-tall er fremdeles drama av vondeste sort. Det ferskeste eksempelet er «It’s a sin» fra 2021. Vi har ikke før blitt ferdig med første montasje av ellevill og gøyal sex i Londons klubbmiljø, før alvoret treffer. Den mystiske sykdommen dreper i New Yorks homsemiljø.

Det blir også virkelighet for London-ungdommene. Hiv blir til aids. Homsemiljøet blir nervøse, verden rundt dem blir livredde. «It’s a Sin» er lettbent, moro og sexy når den sprader rundt i Londons mørke underliv. Den blir tilsvarende mørk og vond når sykdommen rusler inn på klubben. Kombinasjonen er en av fjorårets beste serier.

Et engelsk ektepar lever rolig i Frankrike. Livet er anonymt. De er fattige. Kjærligheten holder livet gående. Politiet i Mansfield får tips om hvor de er. Politiet blir fortalt at de skal ha begravd Susans foreldre i hagen. Etter noen spadetak får politiet bekreftelse. Paret kommer hjem for å forklare seg. Dette var da bare en misforståelse?

«Landscapers» er historien om Susan og Christopher Edwards. I 2014 ble de dømt for drapene på Patricia og William Wycherley. Reisen hjem er laget som en miniserie på fire episoder. Det er noe av det mest fascinerende du fikk den lille skjermen på tampen av 2021. Olivia Colman fra «The Crown» er seriens akse som Susan; en karakter alle andre dreier rundt. David Thewlis (« Naked») er tredimensjonal som lett narsissistiske Chris. Sammen er de så gode at man glemmer tid og rom og bare vil se dem sammen.