Ruffino er en italiener som har tålt tidens tann

Noen ganger er det fint å spise et sted hvor man føler seg hjemme. Et sted hvor man kjenner igjen servitørene, kan menyen på rams og hvor ting ikke endrer seg så mye. Ruffino kjennes ut som et slik sted.

De hvite dukene, tredetaljene og den lille baren. Det er ikke moderne, men det har en slags eleganse over seg – dog i 90-tallsstil.

Jeg får det over meg at jeg faktisk bare må ha en dry martini før maten, som i en serie satt i New York. Det passer bra, for her sitter jeg og sladrer med en venn.

Vi blir geleidet gjennom menyen og gitt gode råd for matmengde. Servitøren er effektiv, men oppmerksom. Jeg koser meg allerede!

Vi starter med panerte kamskjell og en caprese. Ved servering har de delt rettene på to tallerkener slik at vi slipper å lene oss over for å smake begge. Det er en liten, men avslørende detalj. Vi føler oss sett.

Det panerte kamskjellet er nydelig. Kamskjellet er ikke overbehandlet, som er godt gjort, da paneringen må rekke å få nok skorpe på seg i ovnen.

Mozzarellaen er deilig og kremete. Verre er det med tomaten, denne er hard og smakløs. Her forventet jeg en bedre råvare.

Vi deler en ragu, også denne fordelt på to skåler. Her ser jeg med det blotte øyet at den er laget på soffrito. Soffrito er en grunnbestand i en rekke italienske retter. Det er en kombinasjon av gulrot, løk og stangselleri som stekes sammen først.

– En ambisjon jeg har er at min datter skal assosiere soffrito med helg, drømmer min bordmakker for kvelden.

De brede remsene av pappardelle er nydelig kokt. Raguen slynger seg rundt båndene med en fyldig saus. Det smaker herlig. Endelig en skikkelig god pastarett i Oslo! De rause parmesanflakene på toppen smekter sammen med den kraftige kjøttsausen.

Servitørene snakker italiensk med hverandre, et høflig «prego» når vi får hovedrettene. Det kan bli for mye av det gode, men her synes jeg det fremstår genuint.

Vi tar en fiskerett og en med kjøtt. Breiflabben er dessverre litt for tørr og overstekt. Langt bedre var retten med fasan. Vi klarte jo ikke dy oss da vi så denne på menyen. Tross advarsel fant vi ingen blyhagl. Denne er servert med en fyldig og god gorgonzolasaus. Det er ingenting å si på potetene og grønnsakene som kommer til.

For de som ikke vil fare med fugl, er det indrefilet av både okse og lam å få. Alle foruten fasanen ligger på over 400 kroner. Man får nok en like vellykket aften ved å bare bestille en pastarett hver.

Hele kvelden får vi smake på mye god italiensk vin, hvor flere ikke føres av Vinmonopolet. Her har du altså muligheten til å dykke dypere i ukjente vinhus. Til fasanen får vi Guerriero della Terra, en blandingsvin på sangiovese og montepulciano. Denne har fine tanniner og med en dyp bærsmak passer den fint til småviltkjøttet.

Vi går inn for landing, ganske så mette. Men vi tåler litt dessert. Panna cottaen er et dissende vidunder. Den er fløyelsmyk, servert med bærsaus. Og det er klart man skal ha et glass grappa til. Her kan man velte seg i alle de italiske klisjeene uten skam.

Vi tripper ut i kvelden, det har gått noen timer. Den gamle italieneren holder seg godt. Det har ikke vært noe nevneverdig innovasjon å spore sammenlignet med andre besøk, men det tilgir vi all den tid rettene holder seg. Akkurat i kveld dro hovedrettene ned opplevelsen noe, derfor havner den akkurat under femmeren.

Likevel må en spesiell honnør gis til servicen. Den var gjennomgående utrolig god, uten å være jålete, hvor servitøren på umerkelig vis fylte vannglass og fjernet tallerkener. Samtidig la han flid i sine anbefalinger, og vi følte nesten vi selv kunne italiensk på slutten av kvelden.