Tullete god nykommer på St. Hanshaugen

Det har ikke akkurat myldret av spisesteder på haugen. Men nå har en ny deli kommet seg på plass og kan redde dagen for oss som bare vil ha noe digg i nebbet uten at det koster skjorta.

I det lille, rosa lokalet får vi vann i munnen bare av beskrivelsene på menyen. Det er burgere og sandwicher det går i. Her er det duket for et umami-rikt måltid med grill og stekeskorper.

Vi stikker innom etter jobb, sultne på noe salt og syndig. Det er gode vibber i det uformelle lokalet. Fra høyttalerne strømmer det ut hits fra tidlig 2000-tall. Vi går for smashburger med ost og en reuben-sandwich.

Sistnevnte er ikke så ofte man ser på menyer i Oslo. Det er en klassisk nord-amerikansk sandwich. Den består av lettsaltet oksekjøtt i skiver, sauerkraut, sveitserost og dressing som er lagt mellom to skiver brød, oftest av rug.

Til drikke tar vi to variasjoner av iste, som seg hør og bør på et sted som påstår de er sørstatsinspirert.

– Oi, den var søt! utbryter spisevennen når vi har fått to begre med iste.

Sukkeret smeller i munnen, det blir kanskje i overkant søtt. Men det roer seg heldigvis sammen med maten.

To tykke, høye halvdeler av en reubensandwich smiler mot meg. She's a looker! Stekeskorpen er gyllen – jeg kan nesten allerede nå høre det sprø brødet. Tverrsnittet av kål, øksekjøtt og ost er helt forførende.

Ved første bit ruller øynene bak i hodet. Syre, salt, sødme, fett og komfort spiller hverandre gode mellom det sprø brødet. De har holdt litt tilbake på den vanligvis enorme mengden kjøtt man finner i en reuben. Det er en smakssak, men for min del fungerer det med litt mindre kjøtt.

– Jeg tenker at om man virkelig vil ha så mye kjøtt, kan man heller kjøpe seg et helt kjøttstykke. Her smaker man jo faktisk resten av sandwichen og, stemmer spisevennen i.

Stedet er en filial av moderrestauranten Way Down South, som spesialiserer seg på kjøttretter. Her er de tungt inspirert av måten mat blir tilberedt på i røykovner i sørstatene i USA. BBQ-disiplinen er langt fra noen hagegrilling. Presisjon og lang tid er viktige ingredienser i denne typen matlaging.

Kjøttet på delien blir røykt hos hovedrestauranten.

Smashburgeren holder et like høyt nivå. Her er pucken trykket ned slik at kantene får en deilig skorpe. Her har maillard-effekten fått fritt spillerom og sørget for den gode stekeskorpen.

Den ser forfriskende enkel ut. Med det klassiske sesam-besmykkede brødet og én enkelt cheddarskive minner det om den opprinnelige burgeren, i motsetning til «gourmetburgeren» man har sett de siste årene.

Friesen som kommer til maten, har et tynt lag med chilikrydder, men det gjør dem ikke noe mer spennende. Smaken er flat og kjedelig.

Det ser ut til å være to personer som styrer sjappa denne dagen. Servicen er behagelig lavmælt, vi får følelsen av at vi har all tid i verden. Likevel tar det i lengste laget før vi får desserten – den hadde servitøren glemt.

Den kommer kjapt på bordet etter etterlysningen. Etter første skje er vår mann bak disken tilgitt. En miso-brownie med fudge, smuler av hvit sjokolade og salt karamellis. Det mektige sukkerslottet er akkurat nok av det gode. Selv om vi ikke smaker misoen, gjør den at kaken ikke smaker for søtt.

Det er tydelig at kompetansen fra moderrestauranten er blitt med til St. Hanshaugen. Hit kommer vi lett tilbake – kanskje spesielt dagen etter en natt på byen. Det er bare å beine opp for å få i seg en bit av umami-festen.