Der trivsel trumfer trender

– Servitøren der borte har vært her siden starten, tror jeg, hvisker jeg. Men Willie fnyser at den lyshårede karen knapt kan ha vært født da Markveien mat og vinhus åpnet dørene i 1983. Vi blir enige om at han i hvert fall var her da vi var her første gang, i 2012.

Det er lett å bli nostalgisk her inne. Lokalene i det grå murhuset nederst i Markveien er ikke mye endret de siste ti årene: Det er fortsatt duegrå vegger, slående samtidskunst, håndskrevne menytavler og en tykk bok av en vinliste.

Restauranten er slått sammen med vinbaren dr. Kneipp i nabolokalene, men fortsatt er menyen franskinspirert og eksklusiv, servicen kunnskapsrik og behagelig, og atmosfæren uformell og hyggelig.

Det er til å bli rørt av, i en bydel der utesteder popper opp og ned fortere enn man kan si «husleieøkning».

Menyen er klassisk, med carpaccio, krabbe og kalvebrissel blant forrettene, fulgt av stekt kveite, andeconfit og entrecôte.

En variant av den siste sto også på menyen i 1985, ifølge Aftenpostens arkiv. «Smaksorganene løper løpsk. En lett pepret biff, stor, mør, velsmakende». Anmelderen forlater Grünerløkka overveldet av inntrykk: Markveien er ikke hva vi umiddelbart forbinder med kulinariske høydepunkter. Men heretter, ja heretter vil vi frembringe ganelyder når noen nevner denne Grünerløkkens markedsgate.

Og fortsatt står det biff på menyen. Nærmere bestemt entrecôte. Er den fortsatt stor, mør og velsmakende? Det må prøves.

Men først kommer servitøren med krabbesalat og kalvebrissel. Salaten er mer lik en mousse med chili, der biter av syltet gulrot gir syre og friskhet til krabbekjøtt og krem. En deilig høstrett!

Kalvebrissel er ikke et veldig vanlig innslag på norske restaurantmenyer. Det skyldes kanskje at det er en kjertel, og dermed regnes som innmat. Men dermed går mange glipp av en utrolig smaksrik og anvendelig råvare. Markveien serverer den med løkpuré, syltet knutekål og chips av kassava. Selve brisselen ser ut som små biter av stekt kylling og smaker mildt, nesten litt søtt, med en nøttete avslutning. Nydelig!

Den syltede knutekålen er populær på kjøkkenet og serveres også til Willies stekte kveitefilet. Det oppleves litt fantasiløst, selv om tilbehøret fungerer godt også her, sammen med ertepuré, kokte poteter og chorizosmør. Selve fisken er vakker, med sprø skorpe. Dessverre er den litt mye varmebehandlet, og da blir kveite fort tørr.

Servitøren er stadig bortom vårt hyggelige bord i hjørnet, fyller i vann og sjekker om vi er fornøyd. Og det er vi jo, ikke minst med vinanbefalingene hans. Han har hentet en supertoscaner fra vinkjelleren, Fèlsina Fontalloro 2017, en rødvin han mener skal gå bra både til fisk og kjøtt. Det gjør den, den er praktfull, balansert, rik og med lang ettersmak. Og den koster. 1125 kroner, for å være eksakt. Det er mye penger, men det er faktisk under to ganger polpris (570), så til å være på restaurant, er det nærmest et kupp.

Det går det ikke an å kalle entrecôten. Den serveres med aspargesbønner, sopp og fritert pastinakk, og er absolutt stor, mør og velsmakende. Men 400 kroner? Det svir.

Men til feiringer og fester tar man seg jo råd til noe ekstra. Vi får ta dette som en tjuvstart på neste års 40-årsjubileum, en alder restauranten er alene om på Grünerløkka. I en bydel som har gjennomgått enorme endringer i løpet av den samme tiden, står Markveiens mat og vinhus for en sjelden kontinuitet og kvalitet.