Spøker om alt fra Illuminati til øglemennesker

En maskert skyggeregjering. Rikfolk er egentlig øgler. Oprah Winfrey styrer Illuminati, og jorden er flat.

Bisarre konspirasjonsteorier hørte tidligere til i de dypeste avkroker av samfunnet. Nå er de blitt den nye religionen.

QAnons teori om «den dype staten» og konspirasjonsgruppens vei fra nettforumet 4chan til å bli ekspresident Donald Trumps støttespillere, viser at helt ville teorier er blitt normalisert.

Men hva om alt egentlig er sant?

I Inside Job, en tegneserien for voksne på Netflix, er selvfølgelig alt helt sant.

«Den dype staten» er et firma kalt Cognito Inc. Her styrer nerden Reagan Ridley med jernhånd og en dårlig skjult drøm om verdensherredømme.

Reagans sosiale antenner er så dårlige at den dagen hun blir forfremmet, får hun også en med-leder. Han heter Brett Hand, er kjekk, eier ikke ryggrad og vil bare bli elsket. Erketypen av en hvit, amerikansk mann, får vi høre.

Allerede i de første episodene møter du presidentroboten som er programmert med dialog fra Alan Sorkin, mannen bak The West Wing, voldelige Kennedy-kloner og han som egentlig drepte Kennedy.

Inside Job er akkurat så vill som det høres ut. Og den er veldig, veldig morsom.

Tegneserier med voksen humor er ikke noe nytt. Rick and Morty, The Simpsons, South Park, Futurama og Family Guy er serier mange nordmenn har et godt forhold til.

Seriene kjennetegnes ofte av mørk humor, sex, det upolitisk korrekte og vågalt språk. Inside Job er intet unntak, og jeg tror den vil finne sitt publikum.

Seriens humor er ikke ondsinnet. Den sparker oppover, sidelengs, men ikke nedover. Humoren har også mange lag som gir den en bred appell. På overflaten er kjemien mellom figurene på Reagans lag viktig for mye morsom slapstickhumor og skarpe og velskrevne dialoger. Men det i seg selv er ikke nok til å imponere.

Hver eneste episode er også en vill lek med popkulturelle referanser. Fra de som alle skjønner, som Skullface og James Bond, til mer obskure referanser som kultserien The Prisoner (1967). Selv om animasjonen i seg selv er ganske enkel, er likevel hvert bilde fullt av detaljer og skjulte hint.

Min favorittepisode er «The Brettfast Club». Her er det ufiltrert 80-talls nostalgi med så mange lag med ironi at det går helt rundt. Etter å ha vært gjennom E.T., Footloose og MacGyver får du et ekstra lag på slutten hvor episoden gjør narr av dagens 80-tallsnostalgi som dyrkes i serier som Stranger Things.

Det er her Inside Job viser sin styrke.

Vi sier ofte at filmene fra Pixar snakker til både barn og voksne. Inside Job snakker med flere tunger til et voksent publikum. Jeg tror den kommuniserer like godt til deg om du opplevde 80-tallet eller ei. Hvis du har et hjerte som banker for nerdekultur og science fiction, har du nok en liten fordel når det gjelder å ta alle referansene.

Innimellom all galskapen skjuler serien også en menneskelig historie om en ung kvinne med en mildt sagt trøblete familiebakgrunn. Foreldrene til Reagen er virkelig sprø. Det er ikke rart hun er traumatisert.

Serieskaper Shion Takeuchi har tatt med seg erfaringer fra Gravity Falls og Disenchantment inn i Inside Job. Serien gir et skarpt blikk på vår hang til å tro på de villeste ting. Samtidig serverer den oss likandes, men ganske ko-ko figurer. Av og til blir det for mye referanselek på bekostning av historien, men når det er så smart og intelligent gjort som her, fungerer det. Jeg lo meg gjennom alle 10 episodene.