Definitivt en schläger

– Michelin-stjerne på Oscarsgate, Fauna og sist Galt i Oslo. Hvorfor flytter Björn Svensson så ofte og hvorfor flytter han hit? spør spisefølget. Vi har tatt toget til Lysaker stasjon og labber oppover Lilleakerveien forbi CC Vest kjøpesenter.

For kort tid siden åpnet stjernekokken dørene på Schlägergården, et gammelt gårdsbruk midt mellom biler og blokker.

Utenfor spisestedet er det noen benker, vakre peoner og et drivhus med ulike urter.

Inne i lokalet er det små rom, åpent kjøkken i midten, lyse vegger, trebord, gamle støpejernsovner og kunst av Magne Furuholmen på veggene. En fin miks av gammel og moderne stil. Vi får plass i det første rommet, der vi har god utsikt til kokkene.

Menyen du kan velge på Schlägergården følger oppskriften til nedlagte Fauna og Galt. Her er en meny på seks retter til 1150 kroner. I tillegg kan du velge retter med løyrom, oster, skinker, østers og kaviar.

Vi starter med et glass kremete og frisk champagne av produsenten Lancelot-Pienne. Til den prøver vi klassisk løyrom med sprø, tynn og smørstekt brød, rømme og løk. Den oransje rognen fra lagesilden har en skarp og nydelig smak, men blir overgått av retten med kaviar blandet med sødmefulle, tynne skiver rødbeter og salt marg. Det er noe du definitivt bør prøve!

Etter overdådig luksus kommer to appetittvekkere fra kjøkkenet. Sprø, puffet byggchips med fenalår og krem av gjær og matjessild med poteter, gräddfil og revet prästost, kokken er da svensk, er salte og herlige munnfuller. Plasseringen av det åpne kjøkkenet er ypperlig og maten kommer raskt ut til alle bordene.

– Endelig! Det burde vært en selvfølge, men jeg tror dette er en av de første restaurantene som har det med, sier spisefølget. Hos Schlägergården har de nemlig skrevet ned hvilke viner som blir servert i vinpakken. Man legger ofte igjen like mye penger på drikke som mat, så det burde være en selvfølge.

Den hyggelige servitøren kjenner vi igjen fra Galt. Hun heller i Fatt. Nanni Origini Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Superiore, en noe mineralsk og fruktig vin fra Marche laget på druen Verdicchio.

«Første» rett er godt balansert med fet makrell fra Mandal supplert med smaksrike tomater og syltede ramsløkapers badende i en fenikkeljuice med forsiktig smak av anis.

Deretter tar vi en tur til Pfalz. Hovedingrediensen i neste rett er nemlig tyske hvite asparges delt opp i biter. Det passer godt til Johan David Schläger som kjøpte gården her i 1852. Noe bitterhet, men mest deilige sødmerike og sprø asparges toppet med syltet hylleblomst, kaviar og en syrlig og smaksrik hylleblomstsaus.

Det er deilig med en restaurant uten musikk, men vi er heldige som har fått plass ved kjøkkenet. Det er hyggelige, små rom lenger innover i Schlägergården, men de har ikke den samme energien som i hovedrommet. Man burde også kutte ut det innerste bordet rett ved toalettene. Det er lite sjarmerende å spise mens du hører folk gjør fra seg.

Vi drikker opp restene av naturvinen Bergerac Blanc 2019 fra produsenten Barouillet, en vin vi også drakk på Galt ved forrige besøk. Sauvignon blanc er en god match til asparges og den fyldige og aromatiske vinen inneholder også tre andre drueslag.

Sjøkreps har vi fått hos Bjørn Svensson tidligere, og det er bare å lukke øynene å nyte tredje servering. For en smak! Den lubne og saftige halen har selskap av morkler og dyppes i irrgrønn nestlepuré og en einebærsaus. Sjøkrepsen har en flott sødme i seg, og blandingen med de aromatiske soppene og den lett bitre og røkte einebærsausen er fantastisk. Bedre krepsehale har vi ikke spist siden den solbærpenslede varianten på Maaemo. Den florale og noe smøraktige oransjevinen Fonterenza Bianco 2019 er et glitrende følge med flott duft av gule frukter.

Servicen er oppmerksom, informativ og hyggelig. Maten kommer i passe tempo og det er deilig å spise på et sted hvor man ikke har tilmålt tid.

Etter mettende brødservering får vi pannestekt uer i en løpestikkesaus. Den fete, hvite fisken er perfekt varmebehandlet og godt saltet. Sausen er relativt mild på smak og kunne godt hatt enda mer smak av løpestikke. Blader av planten er heldigvis lagt på toppen. Det gjør at den selleriaktige aromaen blander seg med sødmerik og småbitter brokkolini og sprø og nøttaktige toner fra grillet, grønn asparges. Dom. Buisson-Battault Bourgogne Aligoté 2017 er fruktig, har en fin mineralsk tone, balansert syre og en pen lengde som står godt til sausen.

Siste rett før desserten er lam, og igjen blir vi sittende og skrape restene av sausen fra fatet. Vi kjenner smaken av lammekraft og brunet smør. I tillegg er det noe kyllingkraft og sting fra pepperrot. Kjøttet et er utrolig mørt og smaksrikt og kommer fint frem blant de mange andre ingrediensene. Her er østers, umamismak fra tangen söl og havsalat, og syltede stikkelsbær tilfører retten masse syre og noe sødme.

Naturvinen Podere le Boncie 2015 inneholder masse sangiovese og har en frisk syre og behagelige tanniner til lammet. Vinpakken til 795 kroner er et godt og gjennomarbeidet tilbud.

Avslutningen står i stil med resten av måltidet. En gran-is er toppet med frisk og syrlig rabarbragranité, granolje, granskudd og en del aromatisk og piffig langpepper vi kjenner godt til slutt.

– Alltid solid og godt håndverk fra Björn Svensson, uansett hvor han er. Det blir nok ny Michelin-stjerne i løpet av et år. Her stopper trikk og tog kort vei unna, og mange som bor i området her har jo penger nok til å gå her jevnlig. Bare sørg for at alle plasser har like fin plassering, avslutter spisefølget.