En av verdens mestselgende krimforfattere sa en gang at det var vanskelig å få Hollywood til å forstå krimhelter som herjer på boksider.
Å snakke med film- og TV-folk er som å kaste bøkene sine over en mur eller hekk, og håpe at noen en gang kaster noe brukbart tilbake. Det er knapt verdt tiden og energien.
Slik var lenge status for Michael Connelly. Den hyllede forfatteren bak detektiv Harry Bosch og advokat Mickey Haller gikk tiår etter tiår etter debuten i 1991 uten at hans sterke historier fikk sitt gjennombrudd på skjerm eller lerret.
Etter nesten 25 år skjedde det endelig. «Bosch» ble en kritiker- og seersuksess gjennom fem sesonger. Så ble den overtatt av like sterke «Bosch Legacy».
Nå har den hardkokte serien om LAPDs Harry Bosch fått en underholdende søsterserie i fargesprakende, lettbente «Loven i en Lincoln».
Du husker ham kanskje fra en brukbart vellykket filmatisering med Matthew McConaughey i 2011? Nå spiller Manuel Garcia-Rulfo advokaten som ble kjent for å ha kontor i en Lincoln-bil.
Ekskoner, drapssiktede og sexy forsider
I sesong to følger vi Mickey Haller videre i hans advokatkarriere. Han har beholdt, men parkert bilen som ga ham navnet.
Suksessen fra sesong én har gjort at han ikke bruker den som arkiv for sakspapirer. Dagene er tette. Kontoret bobler! Jetsett-kunder er på tråden. Pressen gjør glamorøse portrettintervjuer. Forsidene skriker «the hottest defense lawyer in L.A.» Drapssiktede forsvares i Los Angeles’ rettssaler. Puh!
Den hektiske hverdagen understrekes av blandingen med privatlivet. Den ene ekskonen er sekretæren Lorna Crane. Den andre er Maggie McPherson, statsadvokat som måtte gå fra jobben på grunn av Mickey Haller. En tredje kvinner kommer inn i livet hans når en insisterende sjefkokk på en mexicansk restaurant gir ham gratis middag og invitasjon til bakrommet.
Det viser seg at hun også er i en heftig strid med en eiendomsutvikler. Hallers kåte blikk er så tiltåket at han ikke ser at det er en veldig dårlig idé å forsvare henne. Det er dog bra for oss seere. Det er ordentlig rettsdrama i samrøre med fengende privatkaos.
Mickey Haller er i sitt ess i rettssalen. Her sammen med kokken Lisa (tiltalt) og Lorna (ekskone og sekretær). Foto: Netflix
Fra «Lov og rett i L.A.» og «Big Little Lies» til Netflix
Dette samrøret er et uttrykk produsent David E. Kelley behersker bedre enn noen andre. Det er bare å se på CV-en hans fra TV-bransjen: Rettsklassikeren «Lov og rett i L.A.». Forstadskos i «Sheriffen». Legetrøbbel i «Chicago Hope». Advokatmat i «Boston Legal» og «Ally McBeal». Mord og mysterier i «Big Little Lies».
Vi snakker først serier som herjet i beste sendetid da NRK hadde kringkastingsmonopol på 80-tallet. Da TV 2 fikk lov å sende fjernsyn på 90-tallet, var det ofte Kelleys produksjoner som gjorde at de kunne kalle seg Norges seriemester.
På 2010-tallet har Kelley foret HBO med noen av deres største strømmesuksesser. Nå er det Netflix’ tur, og det funker. David E. Kelley er en tidløs suksessmaskin.
For fans av Connelly-baserte «Bosch», er det viktig å understreke at «Loven i en Lincoln» er noe helt annet. Her er det ikke mørksinnede menn med tunnelsyn rettet mot byens underverden. L.A. er ikke en syndens natteby hvor uforutsigbare farer lurer rundt hvert hjørne.
I stedet får vi servert alle Kelleys kjennetegn fra tidligere. Glorete sett. Tydelige karakterer som snakker i todimensjonale tegneseriebobler. Enkle kjærlighetsproblemer som ofte løses med humor, like mye som make-up kyssing. Tydelig motiverte drap. Morsomheter i rettssalen, inkludert to sarkastiske dommere som holder advokater og aktorer i ørene.
Kokken Lisa deler ut mat til aktivister på restaurantens nabotomt. Det fører til trøbbel, og Mickey Haller må på jobb. Foto: Lara Solanki/Netflix
Ikke stor kunst, men strålende håndverk
«Loven i en Lincoln» er ikke stor kunst. Det er dog strålende TV-håndverk. Ikke et sekund tror serien at den er viktigere enn den er.
Dét gjør at en figur som Mickey Haller får blomstre i alle retninger. Selvtilliten får fritt spillerom på kontor og i rettssal. Familielivet hans tildeles nok plass til at vi tror på hans hektiske hverdag.
Der serien dog bommer litt, er når den vil være aktuell. Sideplottet med en kjekkas som vil lage true crime-podkast, blir kunstig.
Restauranteierens bekymring over at ingen vil komme på lunsj når hun er tiltalt for alvorlig forbrytelse, er bom. True crime-publikummet ville jo fylt opp restauranten!
Connellys signatur er tydelig
Slike forsøk på å være tidsriktig hakker opp flyten. Litt bedre fingerfølelse hadde ikke endret fremdriften. «Loven i en Lincoln» er best når den fungerer som en hyllest til 90-tallets uproblematiske TV-problemer.
Dette blir kombinert med Michael Connelly signaturtrekk. Gode karakterer. Medrivende og troverdig krimplott. Én solid overraskelser på tampen, gjerne når du tror at mysteriet er noenlunde løst.
Dermed blir «Loven i en Lincoln» en ytterst fornøyelig serie som slukes som et velkomponert fast food-måltid. Av og til er det akkurat det man trenger mellom avanserte restaurantbesøk.
