Småruskete og hyggelig i baren til Bon Lío

– Nei, det har vi ikke. Ikke det heller. Nei, dagens rett kan du heller ikke få, opplyser servitøren.

Starten er ikke lovende hos gastrobaren til Bon Lío i Storgata. Vi har fått bord ved vinduet i det lille og intime lokalet, som også har en koselig og stemningsfull bakgård og en mer ambisiøs restaurant i annen etasje.

Nede er det bar i midten, uformell stemning, mye bra vin og spennende matmeny. I hvert fall i teorien.

Det viser seg at fritert akkar og blekksprut ikke er mulig å bestille. De har visstnok hatt leveranseproblemer. Klassisk boquerones – hvit ansjos – lider samme skjebne.

Krittavlen ved baren frister med knivskjell, noe de heller ikke har. Flere gjester spør etter det samme, uten at servitøren tar seg bryet med å viske det vekk fra tavlen.

Gastrobaren deler vinliste med restauranten i annen etasje, og vi velger spennende, spanske hvitviner. Dominio do Bibei Lapola 2021 er en mineralsk og smaksrik vin fra Ribeira Sacra i Galicia. Den fine syren og småfete stilen gjør at den passer godt til flere av smårettene.

Jamón Iberico kommer i løvtynne skiver og smaker søtt krydret. Det er stas at de skjærer den opp på maskinen i lokalet mens vi venter.

Klassisk manchego er grei vomfyll, men en mer vellagret type hadde vært mer spennende.

Det som imponerer mest i første servering er pimientos de padron. Dette må være de beste vi har spist i Oslo! Padron-paprikaen har en mild og nøtteaktig smak og serveres vanligvis med litt havsalt. Hos Bon Lío gjør de sin egen vri med en smaksrik ostesaus og ristede sesamfrø på toppen.

Servitøren er ikke helt påskrudd denne kvelden. Det er greit at stedet er uformelt, men en viss service forventer vi. Beskjeder går i glemmeboken, og vi får ingen anbefalinger av hverken mat eller vin.

Croquetas er vanskelig å mislykkes med, men disse variantene vinner ingen priser. Skinke- og rekefyll smaker salt og godt, men de mangler varme, og frityren er nokså tykk.

Iberico secreto er blitt en vinner flere steder i Oslo. Kjøttstykket ligger gjemt under skulderen til grisen og er marmorert, mørt og ekstremt smakfullt. Det kunne vært litt saftigere, men smaken er god. Saltingen er riktignok ujevn. Noen biter er helt uten salt, mens andre har for mye.

Urtedressingen chimichurri passer godt til, men jordskokkpureen virker malplassert. Tanken er kanskje at den tilfører litt sødme til alt det salte. Det er uansett lite av den.

Gastrobaren fylles gradvis helt opp med vennegjenger, familier og noen par. Stemningen er upåklagelig. Det røffe lokalet er lett å bli glad i, selv om musikken kunne vært dempet noe.

Patatas bravas blir man ikke automatisk glad i. De frityrstekte potetene er myke og mangler stekeskorpe. Den søtlige sausen har et lett sting og er mer vellykket.

Lammeribben er grei, men heller ikke den overbeviser. Kjøttet er veldig mørt, men smaker lite av lam og burde vært saltere. Den er toppet med mer chimichurri og bader i en noe vandig lammekraft. Dette er mye mat for 230 kroner, men en innertier er det ikke.

Dessertene er derimot en fin avslutning på måltidet. Crema catalana har sprøtt sukkerlokk og byr på fine, lett bitre appelsintoner. En mer fruktig og smaksrik variant enn sin fetter crème brûlée.

Vi får også en god brownie med pistasjis, sprø marengs med hakkede pistasjnøtter og en syrlig sitronkrunsj. Det er passe søtt og har ulike teksturer – en forseggjort dessert.

Bon Lío gastrobar er et kult sted å stikke innom for noen glass og en matbit, men det er litt rusk og mangler i det spanske maskineriet.