Menyen skiller seg ut, men ikke alt funker like godt hos Vinland

Donuts med kaviar. Mac'n cheese med hummer. Grønnsaker tilberedt i glovarm broiler-ovn. Det ble en del mat utenfor boksen da vi besøkte Vinland.

Navnet på stedet gjør at man tenker det er en vinbar, men dette er først og fremst en restaurant med franskinspirert mat. Oh mon dieu, dette brasseriet vil skille seg ut.

Men de prøver litt for hardt, eller?

Den gamle amerikanske ambassaden er blitt den nye snakkisen. Det ikoniske bygget på Solli huser nå tre av byens nyeste restauranter.

Helt nederst, i hjørnet som peker mot havet, er inngangen til Vinland. En tung dør og en liten garderobe skiller trafikksus ute, og prat, klirring og musikk inne.

Lokalet er som en spiss vinkel, man sitter langs én av to vegger. Vi kan også se at de har en litt mindre hyggelig del som kan minne litt om en selskapssal bak doble dører. Hot tips: be om å få plass ved kjøkkenet.

Vi blir vist til bordet vårt av dresskledde servitører. Stemningen er god både blant dem og de hvitkledde bak ovnene. Det er tydelig at de synes det er deilig at stedet endelig har åpnet.

Servitøren foreslår et glass champagne mens vi titter på menyen, noe vi er veldig glade for. For her trenger man en stiv en for å fordøye alt det fristende som lyser mot en fra både mat- og vinmenyen.

De har mye på glass, og i mange prisklasser. I kveld er vi også heldige og får Ambassadens vinansvarlige som sommelier. Han serverer oss mye vi aldri har smakt før og forteller engasjert om hver vin. Det liker vi.

Skulle ønske servitører mente like mye som sommelierer. Det er rett og slett vanskelig å velge hva vi skal spise. Det er tre retter fra broiler-ovnen, franske klassikere, retter med amerikanske tvister og en haug av sideretter og snacks. Mye som får oss til å heve brynene av nysgjerrighet.

Men de iøynefallende rettene må også sitte smaksmessig. Det er det ikke alle som gjør.

Vi får hver vår lille appetittvekker. Det er ikke noe man bestiller, men en liten munnfull på huset. Et maisbrød toppet med blåskjell og spicy saus. Det viser seg å bli en grei pekepinn på måltidet som venter. Mye er godt, noe er litt malplassert.

Neste eksempel er tartaren. Den er rullet i en strimmel med vinterreddik. Tartaren av ytrefilet er grovkuttet og smakfull, men hvorfor har de rullet den inn i en pregløs skive reddik? Den tilfører ikke så mye mer enn at den får retten til å se litt old school ut.

Tittelen over er hentet fra menyteksten. Servitøren vår forteller at sitatet «da jeg smakte den, gråt jeg» er fra Andreas Viestad. Han skal ha sagt dette om sjøkreps-løksuppen. Med denne retten treffer de på image. Klassisk fransk og litt rock n roll. For en nydelig kombinasjon det er med søt løksuppe og sjøkrepskraft. Løken roper høyest, men ettersmaken er av sjøkreps og estragon. Den er toppet med grillet brød og gruyere-ost. Jeg gråter ikke, men det er magnifique.

«Det kan umulig være godt, så det må jeg prøve». Det er innstillingen min når jeg bestiller fransk pasta med brisket (oksebryst) og cheddarsaus til hovedrett. Det er heldigvis godt. Mer presist, det er godt nok.

For cheddarsausen smaker nesten ikke av den skarpe osten. Røstede hasselnøtter er godt til den ellers litt myke retten. Ertene gir litt sødme, men kjøttet i pastaputene blir litt for anonymt. Rettene kunne gjerne vært halvparten så stor. Man blir lei etter et par puter.

Vi vil også prøve noe fra broileren. Da står det mellom burger eller en t-beinstek til to som koster 595 kroner pr. person. Eller et tredje alternativ fra havet, som vi går for.

Grillet piggvar har fått følge av hummer-mac'n cheese, glaserte gulrøtter og sauce vierge, altså en olivenoljebasert saus med blant annet sitron, urter og kapers.

Piggvaren er hakket overstekt og mac'n cheese med hummer smaker mest mac'n cheese. Den tilfører ikke piggvaren noe. I tillegg smaker den bare av kraftig ost, og ikke så mye hummer.

Mens vi venter på dessertene, ramser vi opp de etter hvert mange franske restaurantene i nabolaget. Coucou, Ekspedisjonshallen, Frenchie og nå Vinland. Det er fristende å rulle på r-ene når jeg poengterer at Solli er blitt lille Paris.

R-ene slutter ikke å rulle når gassbrenneren blir tent og crepe suketten lyser opp. Flambering er gøy. Men greia med flambering er jo at man skal helle sprit på en rett, brenne av spriten så den skarpe alkoholsmaken fordufter og andre aromaer og smaker overtar.

Vi får derimot en pannekake som bader i Calvados-suppe. Ouff, en skje med dette er som å shotte sprit.

Klissete eple-toffee er et mye bedre valg. Det er en liten eplekake dynket i salt karamellsaus, toppet med eplesorbet. Det smaker like godt som det høres ut. Syrlig sorbet, syndig saus.

Jeg tror dette kan bli veldig bra. Men at noe høres kult ut, betyr ikke at det funker på tallerkenen. Her må noen av rettene fintunes litt. Da blir det bra rock’n’roll.