Restaurant Bestorp står for årets rareste restaurantopplevelse

Det er første gang jeg besøker Telegrafen. Ballonger, en rød løper og skilt utenfor viser at dette er stedets toårsdag.

Jeg forteller dørvakten at jeg skal til restauranten.

– Jeg tror ikke det er her, sier han.

Han tar feil, men det er ikke så rart, skal det vise seg.

Den gamle Telegrafbygningen ble gjort om til kanskje byens største utested for to år siden. Da Aftenposten intervjuet utelivsgründeren Morten Guldvik midt i innspurten med oppusning, fortalte han at den nye Telegrafen skulle ha vinbar, to restauranter og fire andre barer.

To år senere er det tre barer og én restaurant her. Når man går inn, finner man en stor foajé med to barer, sofaer, sittegrupper og shuffleboard. Restaurant Bestorp ligger på en mesanin til venstre.

Jeg ler når jeg kommer opp. Restauranten er ganske stor, alle bordene er dekket med fine, hvite tøyservietter, Riedel-glass og bestikk. Og der sitter hun, som eneste gjest, vennen min som jeg skal dele måltidet med.

For selv om det er to år siden de åpnet, har de ikke helt klart å etablere seg som et stort navn i restaurant- og utelivsjungelen. Jeg vet ikke om vi har uflaks, men det sier jo litt at restauranten har null gjester en fredag klokken 20.

Vi trenger en boost og bestiller to glass champagne.

Servitøren forteller at de har en set-meny der man får alle tre forrettene, en hovedrett hver og alle tre dessertene for 559 kroner.

For en god deal, tenker vi. Det skal vise seg å være helt feil.

For dette utvikler seg til å bli årets kanskje mest absurde restaurantopplevelse.

De tre forrettene serveres samtidig. Den ene rarere enn den andre.

Den veganske cevichen er fungerer dårlig. Forretten består av rå terninger av søtpotet, smakløse cherrytomater og sprø maiskorn. Her er det altså ingen fisk – det som vanligvis er hovedingrediensen i en ceviche.

Sausen er en leche de tigre, en klassisk cevichesaus laget på sitrus. Mens sausen i en fiskeceviche har funksjonen å «koke» fisken, er den her bare en syrlig lake som ligger under harde søtpotetbiter.

Også blomkålretten er rar. Vi har fått variasjoner av blomkål: blomkålpannacotta, bakt blomkål og rå blomkål sammen med rabarbra og mandarin.

Alt er mykt, bortsett fra den rå blomkålen. Man får milde smaker av blomkål og litt syre fra rabarbra. Greit nok, men det skjer liksom ikke så mye mer.

Tredje og siste forrett er også tredje skuffelse. Det kan virke som denne har kommet rett fra fryseren. En terrine av fasan. Dette er en slags paté, som er bakt inn i butterdeig og toppet med en grønn, udefinerbar smørje. Både terrinen og bakverket er tørt og kaldt.

Hvorfor i all verden har de servert oss dette? tenker vi.

Denne starten gjør ikke akkurat at vi gleder oss til hovedrettene. Heldigvis er det kveldens to høydepunkter som nå blir servert.

Andeconfiten har fått følge av en fyldig jordskokkpuré, masse sprø jordskokkchips og syrlige biter med kål. Sausen på timian og sitron harmonerer godt med fett kjøtt og fet puré. Det er klassisk. Det er godt.

Også den pannestekte kveiten byr på noen gode smaker. Under ligger kremet risoni (pasta formet som riskorn) med erter og syltet sopp, som tilfører god smak. Her savner jeg noe å bite i. Fisken i seg selv er stekt litt for mye, men smakene sitter.

Hovedrettene hever nivået litt, men med kveldens desserter skal vi igjen ned. Langt ned.

Du vet at kaken er gammel når den fortsatt er tørr etter å ha blitt dynket i sirup og rom.

Rum baba er en klassiker på det kontinentale kjøkken. Det er en slags hvetebolle dynket i sirup og sprit, gjerne servert med krem.

Versjonen vi får på Bestorp, er knusktørr. Jeg tør ikke gjette når den ble bakt, men det kan ikke ha vært i dag. Kremen er søt og sprøytet både ved siden av og oppå bollen. Jo, og så har de pyntet den.

– Mmm! Skrukkete blåbær.

Ja, det er pynten.

Den andre desserten blir heller ikke spist opp. For mens bollen var tørr, er denne steinhard. De må rett og slett ha laget kuler med is som de så har satt tilbake i fryseren.

Det betyr at gjestene deres får en hard kule med is. Under er det marinerte jordbær. Det høres jo godt ut, men … Du vet det jordbæret som har ligget litt for lenge i kjøleskapet ditt? Sånn smaker det.

Mens vi har sittet sjokkert ved bordet, har foajeen begynt å fylle seg med D-kjendiser og et knippe mennesker i finstasen. Denne bursdagsfesten blir nok ikke helt som sjefene hadde håpet, tenker vi.

I Aftenpostens artikkel om Telegrafen kunne vi lese om de mange millionene som var investert i å gjøre dette til en ny type sosialt møtested i byen. Det kan virke som at de glemte at det ikke holder at det ser fint ut. Innholdet må også være bra.

Gratulerer med to år, Telegrafen og Bestorp. Men slutt å ta betalt for iskald, steinhard og tørr mat.