Som å se jern ruste i sakte film

American Rust er basert på en roman av Philipp Meyer. Den følger et utvalg mennesker i en fiktiv småby i Pennsylvania. Arbeiderklassens økonomiske fall er det overhengende temaet. Tematiseringen skyves frem av de samme elementene vi så i suksessen Mare of Easttown, som også var lagt til det amerikanske rustbeltet.

Arbeidsledighet. Narkoproblemer. Ungdommelig rotløshet. Bygdedyrets herjinger. For å drive spenningen fremover får vi også tidlig servert et drap.

Romanens suksess etter utgivelse i 2009 førte til stor interesse fra TV-og filmbransjen, godt hjulpet av en forfatter med et uttalt ønske om å få ordene sine overført til skjerm og lerret. Etter årevis med mislykkede forsøk, er historien endelig filmet. Det er ingen suksess.

Jeff Daniels spiller Del Harris. Del er politisjef i småbyen. Han snubler over et drap på en nedlagt fabrikk. Han oppdager raskt at unge Billy har vært på åstedet. Del dekker for Billy når drapsetterforskerne ankommer. Han har nemlig et forhold til Billys mor, Grace Poe.

Videre er Billy håpløst forelsket i vakre Lee og har sagt nei til et fotballstipend for å bli igjen der han vokste opp. Lee har flyttet til New York og giftet seg rikt. Tilbake i den forsofne småbyen er broren Isaac – Billys bestevenn – og den pleietrengende faren Henry.

Allerede fra første stund velter American Rust seg i karikaturer. Del kakker opp noen smertestillende som er ment å svelges hele. Han vil ha umiddelbar effekt, og tømmer pulveret i drinkglasset. Grace sitter på systuen og gnir smerten ut av furete arbeidshender. Billy banker nedpå en formiddagspils mens han hører på Eminem. Isaac hjelper faren ut av rullestolen og over i en sliten sofa i et enda slitnere hjem.

Disse scenene skjer i løpet av seriens første minutter. Det er ingen tvil om hva vi skal føle, eller hvem vi skal føle med. Miseren ligger tykt utenpå persongalleriet. Det hadde vært mer interessant å se jern ruste, minutt for minutt.

Det er naturlig å sammenligne American Rust med nevnte Mare of Easttown. Geografisk beveger de seg i samme område. De dekker også samme samfunnslag, arbeiderklassen som er forlatt av automatisering og fabrikker som er flyttet utenlands. American Rust forsøker også å bygge opp en spenning mellom karakterene. Den forsøker å gi oss et inntrykk av at noen har noe å skjule.

Etter tre episoder er karakterene flatere enn asfalten de cruiser rundt på i sine pickup-trucks. Lee kommer fra storbyen med nyblåst hår og dritdyr giftering. Billy er trist og motløs og med samme fremtidsutsikter som for noen episoder siden. Grace er litt interessant der hun trekkes mellom Del og eksmannen Virgil, men fremstår mest som en blek utgave av nettopp heltinnen Mare vi kjenner fra Easttown.

Svakt manus tydeliggjøres av at alle forsøk på utvikling blåses opp med krigstyper. Da Del får beskjed av den lokale dommeren om å være forsiktig med medisinen alle vet han bruker, er neste klipp Del som desperat sleiker morteren med knust pulver. Når Billy kaster sultne blikk på hjemkomne Lee, følger han opp med å snakke som om bakerste rad er tunghørt: «DU LUKTER SÅ GODT».

Slik eskalerer American Rust så raskt i en negativ spiral at det vanskelig å se på. Dialogene er håpløse. De leveres av skuespillere som later til å være uten regi.

Scenene mellom Bill og Lee er nevnt. Verre er det at Jeff Daniels, som etter The Newsroom og Looming Tower trygt kan kalles en seriemester, ser ut som han kveler en gjesp hver gang noen snakker til ham. Daniels’ presise avlevering er på plass. Hans besserwissende tone burde fungere. Likevel slår de like mye gnister av forholdet hans til Grace som om du forsøker å sette fyr på en våt vott med råtne fyrstikker.

I tillegg til disse ukarismatiske scenene, er American Rust teknisk svak. Klippingen er ofte forhastet. Lydmiksen får et bryllup til å fremstå som stadionkonsert med Bon Jovi. Musikken er generisk americana.

American Rust er beviset på at ikke alt må bli TV-serie. En god historie kan gjerne foredles til den lille skjermen, men gode skuespillere og en suksessrik bok er ingen garanti for et fengende resultat. Styr unna.

Mare Sheehan er politidetektiv i en småby i Pennsylvania. Hun spilles av Kate Winslet. Koloritten i Mare of Easttown minner om Ben Afflecks sterke filmatisering av Dennis Lehane-romanen Gone Baby Gone. Klassemessig er vi et sted mellom fattigdom og arbeiderklasse.

Det legges ut mange kjipe stemningstråder. Mare Of Easttown har likevel en åre av varmt blod som pumper gjennom hver eneste scene. Krimplottet som forsiktig brettes ut sender tankene i retning Twin Peaks og Mystic River, men veies opp av nydelige familiescener, en sjarmerende barsekvens og Mare som er oppgitt, men aldri gir opp. Mare virker som hun har valset rett inn i en oppgradert amerikansk utgave av Happy Valley, større kompliment er det knapt mulig å servere.

Mange husker den første sesonge av True Detective, men like mange har glemt den undervurderte andre sesongen. Der er vi i den industrielle drittbyen City of Vinci utenfor Los Angeles, hvor den korrupte politimannen Ray Velcoro må gjøre en tjeneste for gangsteren Frank Semyon. Sistnevnte vil bli eiendomsutvikler i milliardklassen når staten skal legge ny togbane gjennom City of Vinci. Det tar ikke lang tid før ulvene skal ha sin del av det bloddryppende kjøttstykket.

Vi stempler merkelappen noir på TV-serier litt for ofte, men forfatter James Ellroys definisjon «noir is bad white men doing bad things in the name of authority». passer som kule i kammeret på denne historien. Korrupsjon er gjengs arbeidsmetode, vold er konfliktløser, og et politiskilt eller borgermestersmykke er bare en statlig lisens til å svindle.