Underholder om identitetspolitikk og Hitler-hilsen

Er det mulig å lage fengende drama av identitetspolitikk? Kan en av de heteste debattene på sosiale medier fungere når den spilles ut av Netflix på en fiktiv amerikansk campus?

Helt klart! Det skjer ikke uten skjønnhetsfeil eller tydelige mangler, men The Chair er en kostelig miniserie hvor store skuespillere skinner.

Ji-Yoon Kim (Sandra Oh) er blitt sjef for engelsk litteratur ved Pembroke University. Hun er første minoritetskvinne som har posisjonen. Kim ser for seg en hverdag hvor hun fortsetter sin kamp for mangfold, kvinner i ledelsen og fornying av pensum. Det er ikke lett.

Rekrutteringen av studenter er dårlig. Flere eldre professorer tjener mye penger for å forelese for stadig færre studenter. En av de populære professorene er Bill Dobson. Han har bustete hår, keitete smil og engasjerte forelesninger. Dessverre er han også enkemann, så han er litt ute av seg. På en litt vindskeiv dag tøyser han frem en Sieg Heil foran studentene. Mislykket humor blir umiddelbart en farsott på sosiale medier. Studentene steiler.

Alenemoren Ji-Yoon Kim er til overmål ulykkelig forelsket i Dobson (og vice versa). Hun forsøker å få den vimsete sjarmøren til å si uforbeholdent unnskyld. Det går galt, og krisen er et faktum. Kanselleringen av Bill Dobson er i gang. Samtidig gir Kim den prestisjetunge årlige æresforelesningen til Yaz McKay. Hun er ung, svart og kvinne, og skolens aller mest populære lærer.

The Chair oppleves forfriskende nettopp fordi den tar tak i noe som er aktuelt. Kanselleringskulturen er aktiv på amerikanske campuser, og har de senere årene fått fotfeste også i Norge. Serien forsøker på underholdende og medrivende vis å beskrive denne prosessen innenfra. Eller hvert fall delvis.

For mens Ji-Yoon Kims hverdag blir stadig mer utfordrende, får vi lite innsyn i hvordan studentene tenker. De blir sjablonger som protesterer. De roper resonnement vi har lest på Twitter. De bruker tilmålt skjermtid på å rettferdiggjøre kritikken mot dem, at de er ignorante og lite lydhøre. Mulig det er så ille, men The Chair bruker ikke noe tid på å forstå hvor deres ideer kommer fra.

Derimot bruker serien mye tid på Ji-Yoon Kim, som er aldeles nydelig gestaltet av Sandra Oh. Hun kler tidsklemma mellom sitt adopterte barn og krevende jobb. Samtidig kjemper hun med innestemme mot patriarkatet. Nyansene bobler ut av livssituasjonene hennes når hun må behandle vennen og nesten-elskeren Dobson med hard sjefshånd.

At Dobson samtidig får en viktig rolle i livet hennes gjør det hele mer komplisert og desto mer interessant. Komikeren og regissøren Jay Duplass spiller ham med en lekende letthet. Det passer perfekt til den ansvarsløse, men milde mannen han skal være. Dermed blir scenene mellom Sandra Oh og Duplass seriens kjerne. Begge får utfolde sine frustrasjoner og utfordringer midt i hver sin livskrise. Derfor blir det også naturlig at de graviterer mot hverandre.

Som en motvekt finner vi Bob Balaban. Han er den eldre professoren som ser med dyp bekymring på at unge ikke vil høre ham dosere om Moby Dick. Balaban har servert stor, subtil komikk når Christopher Guests har lagt mesterlig satire i Best in Show og A Mighty Wind. Her gjør han det samme på sitt stoiske vis som engelskprofessor. David Duchovny gjør også en morsom og god innsats når han overraskende dukker opp som seg selv.

The Chair tar for seg aktuelle akademiske konflikter, men er også en hjertevarm komedie. Når de tre mest geriatriske professorene mistenker at noen skal sparke dem, blir det månelyst. De har ikke planer om at det skal skje stille, men først må de ta middagsluren sin.

Dermed blir de seks episodene en fin miks av klassiske ingredienser. Humor. Romantikk. Generasjonskonflikt. Seriøs samtid. Geriatriske prompevitser. Suksess!

The Chair er et bevis på at ting folk fyrer seg opp over i kommentarfelt kan behandles med en lett komediehånd samtidig som noe viktig sies.

Dette er The Wire-skaperen David Simons første oppfølger etter genistreken fra Baltimore. Dopdealere og politifolk er byttet ut med amerikanske soldater under Irak-invasjonen i 2003.

Det handler om det folkerettsstridige felttoget i Irak våren 2003, men Generation Kill er ingen serie om storpolitikk. Vi er tett på soldatene fra US Marines og en journalist fra Kuwait til Bagdad. Vi ser verden fra deres synsvinkel, ofte fra et skittent kjøretøy. Ikke uten grunn er dette også mange gamle soldaters favorittserie. Aldri har moderne soldatliv vært så presist skildret.

Leiemorder, terrorist, frihetskjemper eller ren og skjær skurk? I denne miniserien fra 2006 får vi se 70-tallsikonet Carlos aka Sjakalens få høystatus i ekstreme venstremiljøer, men også hans dype fall til å bli en selvopptatt persona non grata.

Tidskoloritten er dus terrorist chic slik vi så det i Spielbergs mesterverk Munich. Edgar Ramirez skinner som den forsofne utgaven av Carlos. Carlos er terror lenge før 9/11, IS og internett, og perfekt akkompagnement til The Baader-Meinhof Complex. Pass på at du ser den lange versjonen, som er tre episoder på nitti minutter.