Thea Hvistendahls lovende debutfilm gir inntrykk av å handle om zombier. Den gir også inntrykk av å gjenforene Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie – duoen som gjorde «Verdens verste menneske» så minneverdig.
Men ingen av delene stemmer helt. Dette må være den minst zombie-infiserte zombiefilmen som er laget, og Reinsve og Lie har ikke en eneste scene sammen.
Det gjør ikke filmen mindre interessant.
Hvistendahl velger en helt annen tilnærming til den blodige sjangeren enn det vi er vant til. Hun har adaptert boken til John Ajvide Lindqvist sammen med forfatteren selv.
Han skrev «La den rette komme inn», som ble til en av tidenes beste vampyr/horror-filmer. For ham er de udøde, enten de er vampyrer eller zombier, bare virkemidler for å fortelle noe universelt om vår egen utsatthet.
I Hvistendahl møter han en sensitiv filmskaper som er enda mindre interessert i blodsutgytelse enn ham selv. Resultatet er utvilsomt årets mest interessante norske sjangerfilm.
Det er godt å se Bjørn Sundquist på lerretet igjen – her er han strålende. Foto: NFD
Når de døde våkner
Utgangspunktet for handlingen er et sammenbrudd i atmosfæren. Vi vet ikke hva det skyldes. Brått går strømmen i Oslo by. Bilalarmene hyler, og fuglene flyr i paniske formasjoner. Snart vekkes de døde til live.
Vi følger tre familier som på hver sin måte rammes av hendelsene. Anna (Reinsve) er fortsatt i dyp sorg over tapet av sønnen da faren hennes (Bjørn Sundquist) bringer ham tilbake fra kirkegården. David (Anders D. Lie) opplever at kona Eva (Bahar Pars) blir erklært klinisk død etter en bilulykke, men gjenoppstår i sykesengen.
En eldre kvinne (Bente Børsum) har nettopp blitt enke, men finner sin avdøde partner (Olga Damani) hjemme i leiligheten. Som de andre udøde, er partneren både til stede og ikke til stede. De minner foreløpig ikke mye om de levende døde vi kjenner fra zombiefilmens verden.
Anders Danielsen Lie i en av filmens ytterst få lykkelige øyeblikk. Foto: NFD
Sterke prestasjoner
Det er Reinsve og Sundquist som utgjør det sterkeste emosjonelle sporet i filmen. De første 20 minuttene med de to er en oppvisning i presis skuespillerkunst, både tilbakeholden og uhyre effektiv.
Med årene har ansiktet til Sundquist bare blitt enda mer uttrykksfullt foran kamera. Reinsve er det nærmeste vi kommer en hovedrolle i filmen. Og den er ekstrem. I starten fortolker hun dyp sorg, før hun rykkes brått ut av denne innadvendte tilstanden og må forsone seg med en helt annen, like umulig livssituasjon.
I filmens sterkeste scene, da hun gjenforenes med sønnen, slipper hun løs flere av disse motstridende følelsene. Det er her hun viser hvor god hun er.
Anders Danielsen Lie og Bente Børsum gjør en utmerket innsats, men har ikke like mye å spille på. Det er også her filmen tillater seg noen lette øyeblikk, i en ellers tung materie.
Formsikker debut
De zombielignende skapningene tar kanskje over, men Hvistendahl holder dem på avstand. De er kun til stede for å markere overgangen mellom de levende og de døde. De skaper en uvanlig ramme rundt en tidløs fortelling om sorg.
Hvistendahl er uvanlig formsikker til debutant å være. Hun snubler sjelden, bortsett fra da hun overspiller Nina Simones versjon av «Ne Me Quitte Pas», kanskje for å «lette» på tungsinnet.
Hun får god hjelp av Pål Ulvik Rokseths sjangerbrytende, realistiske foto og Linda Jansens utsøkte produksjonsdesign. Også musikken til Peter Raeburn, som nylig fikk pris i Sundance, er med på å bygge opp dette besettende universet.
Det er noen ganger trykkende og ubehagelig. Filmen tar seg god tid med å gi etter for vår lengsel etter en forløsning. Men dette er en zombiefilm du vil huske.
