«Tundraens voktere» har gode intensjoner. Dessverre er ikke det alltid nok.
Regissør Sara Margrethe Oskal er fra Kautokeino og har lagt handlingen i sin debutspillefilm til samme sted. Under Filmvåren i januar fortalte Oskal at filmen er inspirert av egne opplevelser.
I filmen treffer vi Lena (Risten Anine Gaup) som vender tilbake til Kautokeino etter en tid sørpå. Hun dras mellom to kulturer. Det ene setter individet høyt, mens det andre dyrker det kollektive.
Mangler ild
Lena snudde ryggen til livet på vidda, men tilbake på hjemstedet treffer hun Mahtte (Nils Ailu Kemi). De innleder et forhold.
Mahtte og Lena billedliggjør kampen mellom tradisjon og modernitet. Lena blir kritisert for å lage «feil» kunst. Hun glamoriserer ikke reindriften. Tema er viktig, men det føles uforløst.
Filmens største problem ligger i karakterutviklingen. Hovedkarakterene fremstår mer som typer enn ekte mennesker. Da faller også det som kunne vært en sterk kjærlighetshistorie, på en iskald vidde.
Det er ikke nødvendigvis skuespillernes feil. Både Gaup og Kemi er uttrykksfulle, men de burde fått mer å spille på. Gjennom filmen føler jeg meg som en observatør på sidelinjen. Hvor er lidenskapen?
Kjærligheten blomstrer blant rein og is: Lena (Risten Anine Gaup) og Mahtte (Nils Ailu Kemi). Foto: Norsk Filmdistribusjon
Flotte naturbilder
Det Oskal derimot greier, er å gi et realistisk bilde av livet som reindriftssame. Det fremstår hardt, rått og dramatisk. Uten å idealisere, viser filmen hvordan reindriften trues. Kanskje er det, som regissøren antyder, ekstra hardt for kvinner å bli værende i bransjen. Det er hardt arbeid og lite penger.
Kanskje er det årsaken til at moren (Berit Ánne Oskal Kemi) ønsker at Mahtte finner seg en kjæreste med en egen reinflokk. Her er det intensitet og nerve, noe som kjærlighetsdramaet mangler.
Regissøren får drahjelp fra filmfotograf Anders Hoft. Gjennom hans flotte naturbilder glitrer det i isen, og du føler kulden gjennom kinolerretet. Filmen er en flott visuell opplevelse.
Dessverre mangler kraften i den sentrale historien. Fortellerdrivet blir for dvelende. Engasjementet uteblir. Oskal lar kamera dvele ved naturen og på ansikter, men glemmer at en historie også må ha ild. Oskals fortelling kryper aldri inn under huden. Den berører kun overflaten.
Dermed ender filmen opp med å bli et stillestående drama med vakker natur. Teamene er viktige, men det blir ikke automatisk en berusende filmopplevelse.
