Et av mine sterkeste TV-minner fikk jeg fra NRK i 1984. Da plasserte statskanalen «Shōgun» i beste sendetid. Richard Chamberlain kom rett fra «Tornefuglene» til denne amerikanske TV-sensasjonen om gamle dager i Japan.
Min noenlunde liberale mor tenkte at litt japansk historie neppe kunne skade et barnesinn. Det hele var jo signert av statskanalen NRK.
Harmonien ble kortvarig.
Hoder ble kappet av. Etter at hovedpersonen snerret at han ville urinere på hele Japan og dets folk, ble han pisset på. Da en skabbete engelskmann ble kokt levende mens en japansk krigsherre nøt hans forpinte skrik som en vakker symfoni, var det nok. Av-knappen fikk seg et hardt støt. NRK mistet status som troverdig barnevakt.
Siden den gang har «Shōgun» hatt en spesiell plass i TV-hjertet mitt som grensesprengende historiefortelling.
Nå står Disney+ som avsender, men til småbarnsforeldre der ute: ikke la dere lure som min mor! Dette er ikke Mikke Mus.
«Shōgun» er tilbake, og serien er forbløffende lik den første innspillingen. Hoder ruller. Sjømenn kokes. Den første episoden spruter av piss.
Men enda viktigere er det at 2024-utgaven er en like fantastisk og fortryllende fortelling som første gang den ble filmet.
Krigsherren Toranaga spiller spillet i maktkampen om Japan. Foto: Disney+
Bygger videre på sterk originalhistorie
«Shōgun» er basert på James Clavells bestselgende roman fra 1975. Engelske John Blackthorne kommer til Japan på 1600-tallet. Katolske portugisere har misjonert og drevet handel. Landet styres av Lord Toranaga som valgt leder for et regentråd. De venter på at landets arving skal vokse opp.
Blackthorne blir først en brikke i sjakkspillet mellom de fem regentene før han meisler ut sin egen rolle i landskapet. Blackthorne er ikke kommet helt til Japan bare for å servere eget hode på et fat. Det sier mye om hvor sterk originalfortellingen er når 2024-utgaven holder seg tett til historien vi kjenner.
Etter Blackthornes dramatiske ankomst, bruker serien god tid på politikk. Familieforhold forklares. Politiske landskap tegnes opp. Rangstiger etableres. Alt dette mens kamera sveiper over duse morgenlandskap, svarte bølger og de grønneste åssider. «Shōgun» ser bra ut. Det visuelle spiller i fremdrivende harmoni med det «Game of Thrones»-aktige renkespillet.
Som en dyr versjon av «Borgen»
Serien tar seg også bedre tid enn 1980-innspillingen. Blackthorne, spilt av Cosmo Jarvis, får bedre tid til å bli kjent med det mystiske japanske samfunnet. Vi får et dypere innblikk i hierarki, æreskultur og familieforhold. Det japanske blikket på den hvite engelskmannen får mer plass.
Dette kunne blitt påklistret identitetspolitikk designet for 2024, men her tar «Shōgun» smarte grep. Den gir mer plass til de kvinnelige rollene, men forsøker ikke å gjøre dem til moderne blikk på 400 år gamle holdninger. I stedet konsentrerer serien seg om å forklare spillet, som en dyr versjon av «Borgen» eller en 400 år gammel utgave av «House of Cards».
Serien er påkostet og flott Foto: Disney+
Vellykkede grep for å treffe 2024
«Shōgun» kler seg derimot i mer moderne drakt gjennom den bombastiske musikken til Atticus Ross, broren Leopold Ross og Nick Chuba. Den sci-fi-inspirerte, sveipende elektronikaen gjør serien mer vestlig, men på en respektfull måte.
Serien har dog tatt vellykkede grep for å være oppdatert til 2024. Det tydeligste er andelen japansk som snakkes.
Dette skaper et eget rom for drama og nerve gjennom oversetternes arbeid. Det er ikke snakk om de som lager teksting til serien, men de som faktisk oversetter mellom John Blackthorne, Toranaga og andre høye herrer. Hvordan språk formidles blir en integrert og utsøkt del av handlingen.
John Blackthorne spilles av Cosmo Jarvis. Foto: Disney+
Briljant fortalt
Mest av alt er «Shōgun» en spennende serie om politikk og makt. «Jeg vet ikke lenger hva jeg kjemper for», sier en av birollene oppgitt i den åttende av ti episode. Svik, selvmord og uheldige dødsfall har skapt et salig kaos. Men selv om karakterene er forvirret, er det aldri utydelig for oss som ser på.
«Shōgun» er en briljant fortalt serie fra den gamle TV-skolen, hvor karakterutvikling under vekten av store hendelser trumfer alt. Dette er en historisk serie av beste type, med inspirerende og sjokkerende hendelser som lim mellom mennesker som må kjempe seg gjennom valg, forventninger og nedarvet kultur.
Kan det være et signal om at strømmebransjen satser på klassisk drama hvor de stoler på at seeren er interessert i å følge med fra uke til uke?
Anmeldelsen er basert på de åtte første av ti episoder.
