En liten øl til 165? Det er sånn det er på Brasserie Hansken, ja

Det er sånn det er på Brasserie Hansken, tenker vi og ser oss rundt.

Fem seks jobbmiddager. Et par einstøinger i dress. En guttegjeng i trettiårene med skjorter og Patagonia-vester. Et voksent par der mannen trekker ut stolen for sin date. En foregangsmann når det gjelder kutyme, viser det seg senere.

Det er ikke rart at de har endt opp her på en solskinnsdag som denne. Her er det sommer med hvite duker, bra mat og service. Og det er heller ikke rart at vi ikke ser noen studenter. Det koster mer enn en håndfull på Hansken.

Uteserveringen er stor og luftig. Det er rolig her på Christiania Torv, rett ved Kontraskjæret. Men samtidig nært en haug med kontorer, som gjør det til et yndet sted for jobblunsjer og -middager.

Stemningen er enda bedre inne, der intime lokaler er fylt med svartmalt treverk og hvite duker. Tenk fancy pub i Soho. Men i dette været bare MÅ vi sitte ute, noe vår engelsktalende servitør fikser raskt.

Vi får et glass syrefrisk champagne og en 0,33-øl. Den viser seg å være av merket Noam. Prisen er 165 kroner forstår vi senere. Åhoi!

Men vi nyter solsteiken og velger tre sommerlige forretter. De kommer samtidig.

Hvit asparges er helt riktig kokt og kommer med kremet smørsaus. Iberico-skinke og nøtter bidrar med salt, konsistenser og umami. Enkelt og godt.

Favoritten er kryddersilden, som kommer med flatbrød, nypoteter, dill og bakt egg. God kvalitet i alle ledd med lagret, revet ost på toppen. Mmmm!!

Den tredje forretten er svensk forhåndsfavoritt, men faller helt gjennom. Vi får servert en spiseskje Kalix løyrom, fisket av en fyr kalt «Olle Innala», som kommer på stekt potetkake, såkalt «råraka». Den er like stor som bunnen av skålen (!!) den serveres i. Spiser de dette som suppe i Sverige?

Litt syltet løk, rømme og en sitronbåt ligger på rekke og rad i hauger. Det er for lite salt. Noe bitterhet fra stekingen av potetkaken. Olles løyrom er enten litt smakløs eller kommer bare dårlig frem.

Vi får vinkartet litt sent og rekker å se at vinprisene er helt fine – rundt tregangeren av polpris. Men plutselig er hovedrettene der, så vi fortsetter med øl og champagne på glass. Utover dette, får vi hele tiden god oppfølging av personalet, og ser at Patagonia-gjengen aldri har tomme glass.

To delte sjøkreps kommer i en rotete haug med masse kremet smørsaus. De har vært levende på kjøkkenet (bra!), før de er perfekt varmebehandlet i panne. En veldig god rett, men ganske lite mat til kroner 525,–. Rå sjøkreps er dyrt, men jeg tror ikke de har kostet dem mer enn 150,–.

Så måtte vi nesten ha entrecôte, for sist Aftenposten var her, var den overstekt. Denne gangen er den fint brunet på utsiden og medium stekt inni. Kjøtt varierer enormt på smak og mørhet, og dette stykket er ikke i toppsjiktet. Det er pannestekt – altså ingen grillsmak. Peppersausen er mild, kremet og full av stekesky. Jeg synes helheten er lite spennende.

Som tilbehør kommer fries med aioli. De er helt sprø utenpå og myke inni. Bravo til frieskokken!

Salaten er imidlertid overtenkt: Full av kremet dressing og revet ost. Her burde de holdt et friskere med tanke på tyngden i resten av retten.

I det crème brûlée ankommer til dessert, beveger solen seg bak en bygning. Klokken er rundt 6. Vi nyter de marinerte bringebærene i kombinasjon med sprøtt sukker og krem.

Så lukker vi øynene og betaler. Med fire glass og to øl blir prisen på 3490 kroner. Stamkundene bryr seg neppe. Det er sånn det er på Brasserie Hansken.

Gentlemanen på nabobordet reiser seg og plasserer genseren over skuldrene på sin date. Ja, det er sånn det er.