En god fest som varte for lenge

Det var tydelig allerede da jeg så Guns N’ Roses i Belgia forrige uke. Bandet låter bedre enn på lenge. Axl Rose virker mer energisk. Den fragile vokalen hans henger noenlunde på greip.

Det ble jommen litt fest!

På Tons of Rock fortsatte denne halvveis gjenforente utgaven av bandet feiringen. Det er haugevis av ting å sette fingeren på – det kommer vi til – men Guns N’ Roses i 2023 er sannsynligvis den beste utgaven av dette bandet vi kommer til å få se og høre på denne siden av millenniumsskiftet.

Ettermiddagsregnet hadde skapt små lommer av Woodstock og gjørmebad, men Ekebergsletta ble etter hvert fylt bra opp da Axl Rose, Slash, Duff McKagan med venner inntok Scream stage klokken 20:15. Det åpner som alltid med Duff McKagans bassriff på «It’s So Easy», en av 7–8 låter bandet pleier å spille fra sin ubestridte albumklassiker «Appetite For Destruction».

Slash og Duff låter kjapt godt samkjørte. Med gode bidrag fra de faste leiesoldatene Richard Fortus og Frank Ferrer, låter bandet godt. Axls stemme trives med den dype vokalen på «It’s So Easy». Da kan han smelle til med nøtteskrikesignaturen på «why don’t you just... FUCK OFF!» midtveis i låten.

Det er ikke krise, som er det beste man kan håpe på fra Axl Rose. Man må også gi en liten anerkjennelse til bandet for å ikke falle tilbake på ferdiginnspilt vokal, slik de skakkjørte veterankollegene Mötley Crüe og Kiss gjør.

Etter åpningen kommer «Bad Obsession» som en svingende pubrocker. «Chinese Democracy» låter bedre live enn i industriell metalversjon på plate. «Slither» avslører seg som den overvurderte Velvet Revolver-låten den er, og er et underlig covervalg selv om Slash & co. var med i bandet.

Den nye utgivelsen – men gamle låten – «Hard Skool» er dørgende kjedelig. Den frekke rekken med «Pretty Tied Up», «Mr. Brownstone» og «Double Talkin’ Jive» viser derimot frem et band som elsker å spille sammen.

Slash blir varm i fingrene, Duff er den stødige bassisten som ethvert band ønsker som ryggrad. Dermed tar de også mye av ansvaret fra Axl, som har alle ører og øyne rettet mot seg. Holder han ut? Blir 61-åringen til Mikke Mus?

Slash og Duff peker en annen vei, slik at vi slipper å tenke så mye på det.

På en fengende versjon av «Reckless Life» kommer til slutt Mikke frem, men det er først på «Better» det går virkelig galt. Da bommer Axl på alt.

Et par låter senere skjer det derimot noe. «Live And Let Die», «Rocket Queen» og «You Could Be Mine» treffer ordentlig som nok en triumferende trio. En meget fornøyd Axl roper «just getting warmed up». Så forlater han scenen og gir mikrofonen til Duff. Det er tid for den obligatoriske gjennomspillingen av The Stooges-låten «TV Eye».

Etter en slurvete versjon av «Anything Goes» – som de nå spiller live for første gang siden 1988 – kommer en meningsløs «Street of Dreams». «Civil War» kjører opp stemningen med klaging på krig og ukrainske flagg på skjermene. Vi får konsertens første ordentlig rørende øyeblikk.

Det varer frem til Slash spiller solobluesrock i ni minutter.

Avslutningen spriker i alle retninger. «Sweet Child of Mine» har allsang som overdøver Axl. Coverversjonen av Glen Campbells nydelige «Wichita Lineman» låter som karen som alltid vil synge og spille kassegitar på nachspiel.

Heldigvis kommer noen og setter på «Paradise City» på maks volum, slik at alle som fremdeles står, kan løpe mot scenen å hjelpe Axl å komme seg gjennom den siste styrkeprøven.

Til slutt blir Guns N’ Roses med sine to timer og femti minutter som en god fest som holder på altfor lenge. Det er ofte veldig moro, men til slutt kommer nedturen. Et shot eller to på tampen redder kvelden, slik at de fleste kan gå hjem lykkelige og forhåpentlig huske kveldens høydepunkter.