Priscilla Presleys bok «Elvis and Me» (skrevet med Sandra Harmon og utgitt i 1985), er som en lang novelle i bladet «Romantikk» som jeg husker at jentene leste på 80-tallet.
Den er full av passasjer som denne, hvor Elvis har bedt fjorten år gamle Priscilla vente på ham på soverommet:
«Han gikk mot kjøkkenet mens jeg sakte og tenksomt gikk opp trappen. Hva ville han med meg? Hva forventet han? Jeg skulle være helt alene med ham for første gang. Jeg hadde drømt om dette øyeblikket siden vi møttes, og nå befant jeg meg midt i en virkelighet jeg aldri hadde trodd ville finnes» (min oversettelse).
Grooming
I 1959 er Elvis altså 24 år gammel og har verneplikt i Tyskland. En kjenning av ham møter den ti år yngre Priscilla på flybasens amerikanske kafé og tenker at hun der må Elvis få møte. Det er slik det starter.
Hverken boken eller filmen gjør noe nummer av at dette er nokså påfallende. Hadde Elvis bedt kompisen om å være på utkikk etter søte jenter? Hvem vet.
Priscilla må bli igjen i Tyskland mens kjæresten reiser hjem for å være Elvis på heltid Foto: Nordisk Film Distribusjon
Uansett faller Elvis for henne i samme øyeblikk som han ser henne, og de begynner å møtes. Begge forelsker seg. Elvis har riktignok andre damer litt her og der, men det er Priscilla han elsker, muligens nettopp fordi hun er et barn og kan styres og formes. Han passer godt på henne mens han venter på at hun skal bli eldre.
Offer
Mange av replikkene er løftet rett ut av boken. Elvis griper et glass som faller fra pianoet mens han spiller, også akkurat som i boken. Det som derimot er utelatt, er at en av vennene til Elvis, som kjørte Priscilla hjem til moren og stefaren etter et av de mange stevnemøtene, forsøkte å voldta henne.
Kanskje har Sofia Coppola tenkt at det ville blitt for mye, og at det som nå er underteksten gjennom hele filmen, ville blitt for tydelig. Priscilla er allerede et offer for noe hun ikke har noe apparat for å hanskes med, og hvilken jente ville ikke blitt sammen med den tidens mest populære mann?
Livet med Elvis er morsomt og grenseløst helt til det blir for mye Foto: Nordisk Film Distribusjon
Elvis lengter hjem til USA. Han savner moren sin som nylig er død, han er engstelig for at han ikke har noen karriere å komme hjem til. Han trenger en kvinne som er uten vilje og myk og god, og som forstår hvor komplisert det er å være ham. Kan du være den kvinnen? spør han henne rett ut. Det kan Priscilla. I hvert fall en god stund.
Visuelt sterkt
Cailee Spaeny som Priscilla gjør filmen verdt å se. Hun er troverdig som ungjenta som inviteres inn i eventyrslottet og bruker tid på å skjønne at prinsen rent privat er et egoistisk monster på full fart mot avgrunnen.
Coppola gjør det hun er god på. Hun forteller tett og nært og fragmentarisk, bruker tid, kjæler med nærbilder og kostymer og interiører. Tyskland er blekt og blast. USA er fargerikt.
Jacob Elordi (fra «Euphoria») tar det lengre tid og bli fortrolig med. Hans Elvis er plaget og skildres som et stort barn. Han kaller Priscilla «little one», bestemmer over håret og klærne hennes og klarer, utrolig nok, å overtale moren og stefaren hennes til å la henne komme til Memphis for å fullføre videregående.
Den svære porselenshunden ved Elvis' skrivebord er illevarslende. Det samme er røykingen hans når de gifter seg, og det at Priscilla sminker seg før hun skal føde.
Alt i alt er det likevel slik at det er litt vanskelig å skjønne hvorfor Coppola har hatt behov for å lage denne filmen. Den er visuelt flott, og Cailee Spaeny gir oss en god rolletolkning, men alt i alt fortelles vi ikke noe vi ikke visste fra før.
