Når lykkeboblen slår sprekker og sitcom-fruen gjør opprør

Noen koner er mer tålmodige enn andre. Konene i mange amerikanske komiserier er de mest tålmodige av dem alle.

Det er på tide at hun gjør opprør.

Jeg må innrømme at jeg ofte har lurt på hva slags kvinnesyn mange amerikanske komiserier ønsker å formidle. At serier fra 50 – og 60-tallet formidlet et ideal om den perfekte kone, kan jeg forstå. Hva slags unnskyldning har moderne serier for å formidle varianter av det samme antikvariske kvinnesynet?

I løpet av TV-historien har sitcom-fruen utviklet seg. Clair Huxtable i The Cosby Show var en suksessrik advokat i et idealisert øvre middelklassemiljø på 80-tallet, mens Roseanne Conner i Roseanne representerte arbeiderklassens røffe liv.

På 90-tallet dukker et annen fenomen opp i amerikansk sitcom. Vi møter mannen som nekter å bli voksen. Skrekkeksempelet på tålmodige koner som må leve med alskens tullball fra sin til tider idiot av en ektemann, er Debra Barone i Everybody Loves Raymond. Personlig hadde jeg kastet Raymond ut av huset!

Fenomenet med ubehøvlede menn som overkjører sine vakre ektefeller på hjemmebane, har vedvart i serier som Kongen av Queens via Marge Simpson i The Simpsons til Kevin Can Wait.

Inn fra sidelinjen kommer Allison McRoberts i Kevin Can F**k Himself, en svart komedie som starter som en typisk sitcom.

Allison (Annie Murphy) er gift med guttemannen Kevin (Eric Petersen). Han er mest opptatt av å være universets navle. Hans pene kone stresser rundt og sørger for at alle har mat. Hun vasker klær mens hun tramper ihjel kakerlakker.

Serien undergraver idealet om den perfekte kone, og den gjør det ganske så genialt.

De første scenene er filmet i en dus og sval belysning. Den falske latteren på lydsporet ler av ting som ikke finnes morsomt. På overflaten virker livet herlig, Allison lykkelig og livet er bare fryd og gammen.

I det øyeblikket Allison befinner seg alene på kjøkkenet, endres fargekoloritten. Bildet blir mørkere, fargene blir mørke, og huset fremstår som shabby og møkkete. Allison fremstår som sliten, med slitte klær og poser under øynene.

Fargevariasjonen er gjennomført i alle episodene. Allison drømmer om et bedre liv, og Kevin kan, ja, f**k himself. Problemene starter da det viser seg at gutten i mannekroppen har sløst bort alle sparepengene.

På spørsmål om hvorfor hun ikke bare rømmer, svarer hun: «Jeg har 190 dollar, hvor skal jeg dra?». Men Allison har fått nok.

Serien fungerer best når den fokuserer på å være ren svart komedie og på Allisons hevnplaner. Serien vil fortelle en mangefasettert historie, og kanskje har den tatt på seg litt for mye.

Resultatet er at serien til tider bikker over i tragedien. Kevins oppførsel vil jeg kalle regelrett psykisk terror. Noen av scenene hvor den falske latteren ligger som en klam fot om lydsporet, fikk meg nesten til å gråte. Det er selvsagt gjort med overlegg, men balansen er vanskelig. Serien går fra svart komedie og over i drama. Det er ikke helt heldig.

Skiftene sitter ikke alltid like godt og gjør at latteren får en svært besk ettersmak. Det som letter tonen og gjør serien verdt å se, er skuespiller Annie Murphy.

Murphy fikk sitt gjennombrudd i rollen som den overfladiske datteren i Schitt’s Creek. I Kevin Can F**k Himself tar hun elementene hun rendyrket i Schitt’s Creek og gjør dem mørke og farlige. I det ene øyeblikket er hun den idealiserte drømmekonen, i den neste planlegger hun drap. Murphys spill er elegant og nyansert.

Selv om ikke Kevin Can F**k Himself lykkes på alle plan, er den uten tvil en av årets mer tankevekkende komiserier.