Dokumentarfilmen «Stoltenberg – Facing War» er dårlig nytt for høyresiden i norsk politikk. Helteportrettet kommer på kino kun få måneder før stortingsvalget.
Etter at Jens Stoltenberg (66) igjen ble finansminister, har oppslutningen om Arbeiderpartiet fått et kraftig oppsving – ikke minst i Nord-Norge, der ønsket om opprustning mot Russland er sterkt. Dette filmatiske glansbildet underbygger fortellingen som har festet seg i offentligheten: Stoltenberg er høyt respektert og har en svært god relasjon til ledere i mange land.
Det må da være gunstig for Norge!
Filmet Stoltenberg før
«Stoltenberg – Facing War» er laget av skaperne bak NRKs «Da vi styrte landet» (2017). Seks norske statsministere ble portrettert i en feelgood-serie hvor de hyllet hverandre. Regissør Tommy Gulliksen har skrevet manuset til denne nye filmen sammen med Anne Marte Blindheim. NRK er med på å finansiere den.
Liksom for å understreke hvor «tett på» filmskaperne har kommet Stoltenberg, starter dokumentaren med altfor mange nærbilder av ham. Vi ser ansiktsporene hans på kontoret, i heisen og i bilen.
Det er juni 2023 og dagen før Stoltenberg skal møte USAs president Joe Biden i Det ovale kontor. Nordmannen aner nok hva som kommer, og vi kjenner fasiten: Biden ber Stoltenberg om å fortsette som Natos generalsekretær i enda ett år. I filmen ser vi forresten flere eksempler på hvor mye Biden surret og forsnakket seg på slutten av sin presidentperiode.
Tydelig, men hyggelig
Vi får også mange eksempler på Stoltenbergs forhandlingsteknikk. Han er opptatt av at ingen statsledere skal føle at de taper ansikt. Han forsøker alltid å «ramme inn historien» før et vedtak, slik at alle parter oppnår et resultat de på hjemmebane kan selge som en seier.
På samme måte er også filmskaperne opptatt av å ramme inn sin fortelling. Den handler om at Stoltenberg egentlig vil flytte hjem til kona i Oslo, men at pliktfølelsen får ham til å bli på post i Brussel. Slik reduserer filmskaperne eventuelle mistanker om at Stoltenberg liker makt.
Wow, for en mann!
Hovedpersonens talerør
Det føles i det store og det hele som om filmskaperne har svelget Stoltenbergs perspektiv. De har ingen kritisk distanse til ham eller Nato. Stoltenberg er jo uansett deres viktigste kilde. Han gir dem tilgang til at de kan filme scener som har et historisk sus over seg, som når Sverige får Nato-medlemskap.
Av sikkerhetsgrunner har de ikke fått lov til å filme i lukkede rom når statslederne har formelle Nato-møter. De mest interessante øyeblikkene er derfor fra vandrehaller. Spesielt noen dirrende scener mellom Stoltenberg og Volodymyr Zelenskyj gir et lite glimt av hvordan maktspillet i Nato egentlig fungerer.
I vandrehallen snakker Stoltenberg til Zelenskyj. Han belærer ham om hvorfor ikke alle Nato-medlemmene har gitt like mye penger og våpen til Ukraina som de har lovet. Stoltenberg sier lett humoristisk: – Små allierte kan vi presse, men det er vanskeligere med Berlin og Washington.
Bildet er fra en scene i filmen, som er tatt opp rett etter at Jens Stoltenberg ledet sitt siste Nato-toppmøte. Idet han er ferdig som Nato-sjef, inntar han straks en mildere og mer vennskapelig tone overfor Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Foto: Euforia
Sammenlignes med en hund
Hvilke ordrer Stoltenberg får fra USA og Tyskland, ser vi ikke i filmen. Men vi ser at Stoltenberg og hans team er oppgitt over at Zelenskyj tror det er realistisk at Ukraina kan bli medlem av Nato så lenge krigen pågår. Stoltenberg synes det er «intenst» og «spesielt» at Zelenskyj snakket i to timer om Nato-medlemskap under en middag med ham.
På bakrommet uttrykker Stoltenberg frustrasjon over ukrainernes mangel på virkelighetsforståelse. Han sammenligner landet med en hund: – Det bjeffer for å få støtte, men det kan ikke bite hånden den er avhengig av.
På tross av avslørende og høyinteressante øyeblikk som dette, kommer vi aldri like oppsiktsvekkende tett på makten som i «Da Macron ringte Putin» (NRK). Det er en av de mest gåsehudfremkallende dokumentarene jeg har sett. Der får vi høre Macrons telefonsamtaler med Putin og Zelenskyj i de skjebnetunge og høyspente dagene før krigen startet i 2022. (Putin sa han egentlig ikke hadde tid til praten fordi han skulle på ishockeytrening.)
Superkraft i valgkampen
For 20 år siden laget Aslaug Holm kinodokumentaren «Oljeberget», som det også vises arkivklipp fra nå. Den fulgte Jens Stoltenberg i to år mens han reiste rundt for å møte potensielle velgere på bitte små steder i Norge.
Påfallende nok var Stoltenberg stadig vekk litt mutt og rådvill i møter med sine nærmeste rådgivere, mens han alltid var smilende, sjarmerende og fokusert ute blant folk. Denne unike evnen til å «se» dem han møter for første gang, og behandle dem og deres ståsted med respekt, er Stoltenbergs superkraft. Vi ser dette talentet for å være «flink med folk» komme til uttrykk gang på gang også i denne dokumentaren, som for øvrig har eminent musikk av Röyksopp.
Jens Stoltenberg var ikke i posisjon til å avslutte i krigen i Ukraina, men denne filmen kan bli et effektivt middel i valgkampen.
